Blogg Malawi

Safari!

2010-04-01T07:22:00.000-07:00

Jeg har jo fortsatt et par blogginnlegg tilgode her på Malawibloggen min, og den ene handler om safarien vi var på den nest siste helgen vi var i Afrika.

Fredags morgen den 12. februar dro vi fra Korea Garden Lodge og satte kursen mot Zambia og Wildlife Camp. Seks timer senere ankom vi campen både spente og noe mørbanket. Store deler av veien dit var nemlig veldig humpete, men det var jo en viss sjarme ved det også. ;)

Wildlife Camp har virkelig riktig navn, for campen ligger jo midt i villmarka med ville dyr både i og utenfor campen. Da vi kom dit og fikk utdelt nøkkelen til bungalowen vi skulle bo i, sa innehaveren: "Watch out for the elephant!" Og det var jo ikke tull engang, for på vei bort til vår bungalow, som kun lå to små minutter gange unna, møtte vi på både elefant, flodhest og et gigapiggsvin. Det skal sies at vi ble kjørt da.. vi fikk jo ikke lov å gå, forståelig nok. :)

Dagen etter sto to safarier for tur. Først en morgensafari fra klokka 6-10. Så en kveldssafari fra kl 16-21. Det var utrolig opplevelse, og vi fikk virkelig se alt som var mulig å se. Guiden vår sa "Det blir ikke bedre enn dette!" :). Vi hadde visstnok fått oppleve å se så mange dyr på en dag, som de normalt ville ha sett på tre-fire utflukter. Og det var jo ikke bare det at vi så dyrene - vi så dem på NÆRT HOLD. Både løver og elefanter strøk jo tett inntil de åpne bilene vi satt i. Helt rått! :)

I stedet for å legge ut x antall bilder, så har jeg laget en liten photostory-sak. Håper dere får i et ok innblikk i hva vi fikk se selv om det går litt fort i svingene med bildeskiftinga. :)

Enjoy! :)

Albinogutten på Chatuwa

2010-02-28T14:59:00.000-08:00

Den første dagen vi var på Chatuwa, var vi rundt i de forskjellige klassene og hilste på. I en av femteklassene la vi merke til noe som slo oss som helt uvanlig. En hvit gutt i havet av mørke barn. Han hadde en solhatt på hode og han holdt hendene opp i ansiktet, som om han ville skjule seg for oss.

Han så ut som oss – like blek og fargeløs som oss nordmenn fra det kalde nord. Men han var like fullt en afrikansk gutt. Han hadde de afrikanske trekkene, men han var hvit. Han var albino.

Vi fikk veldig vondt av han, for det kan ikke være lett å være så annerledes. En albino i Norge skiller seg ikke ut på samme måte som en albino i Afrika. Rektor fortalte oss at han hadde vært en del plaget på skolen, og at han hadde vært i en del bråk fordi han ble fysisk når han ble ertet. Heldigvis hadde rektor og lærerne tatt dette på alvor, og i den senere tiden har det gått mye bedre for Julius, som denne gutten heter.

Albinoer mangler pigmenter i hele kroppen, også i iris. Det vil si at han har ekstremt dårlig synsskarphet. Da jeg dro hjemmefra, fikk jeg med en del briller fra Interoptik hvor jeg jobber, og det slo meg at jeg kanskje kunne ha en brille til Julius. Men etter å ha sett journalen hans på rektors kontor, forsto jeg raskt at jeg ikke hadde noe å hjelpe Julius med. Han har en styrke på -30 og -25, og brillene jeg hadde med var laaangt fra denne styrken.

Jeg kontaktet Catharina, en av våre flinke optikere, og hun gikk raskt til verks, og helt utrolig nok fant hun en brille med styrke -22,5, samt en god solbrille. Disse sendte hun med en av Kjølberglærerne som kom ned for å være sammen med oss de to siste ukene.

Jeg var veldig spent på om disse brillene ville være til hjelp for Julius. Men jeg håpet jo at de ville være bedre enn ingenting. Stakkars gutten gikk jo rundt og så ingenting!

Det passet seg slik at det var på bursdagen min vi tok med disse brillene på skolen. Inspektøren hentet Julius og tok han med til oss på rektors kontor. Han var litt sjenert og forsiktig, men smilte til oss da jeg fortalte om hvorfor han var blitt hentet. Jeg forklarte at brillene kanskje ikke ville fungere godt nok, men at jeg ville han skulle prøve de på.

Han forsto engelsk, men inspektøren oversatte likevel det jeg sa til chichewa. Jeg satte brillen på han, og i samme øyeblikk kom et stort smil frem i ansiktet hans. Han sa noe til inspektøren, og inspektøren sa: ”He can see!” Jeg fikk sånne go’-frysninger over hele kroppen, og tårene presset på i øyekroken. Det var virkelig utrolig sterkt å se hvor glad og overrasket Julius ble da han fikk på brillene. Han kunne se! Og jeg kunne ikke fått en bedre bursdagsgave.

Tusen takk, Catharina, for det du har gjort for denne gutten. Med disse brillene, vil hverdagen hans forløpe så mye enklere. Og tenk for en glede for han å kunne se noe rundt seg igjen!

Til mine trofaste lesere

2010-02-20T08:57:00.000-08:00

Den siste tida har det vært fullt kjør, og jeg har ikke hatt helt tida til å blogge. I helga var det safari i Zambia, og de siste dagene har det vært avslutning på avslutning på avslutning.

I morgen lander vi på Gardemoen, og jeg gleder meg såååå til å komme hjem til mine kjære <3 <3 <3.

Lover å blogge meg ferdig etter hjemkomst. I løpet av neste uke bør det ligge i hvert fall tre nye bloggingser her hos meg: En om en svært svaksynt albinogutt som får briller, en om den fantastiske safari'n og en om avslutningsuka vår. Så titt gjerne innom her, selv om jeg ikke er i Malawi lenger. :)

Village walking

2010-02-11T04:00:00.000-08:00

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dette blogginnlegget, eller om jeg i det hele tatt klarer å skrive om det på en måte så dere klarer å ane hva vi opplevde i går.

Hver onsdag er det noe man kaller Village walking, eller oversatt til norsk: Landsbyvandring. Det er lokale lærere som går rundt i fattige landsbyer for å få unger til å begynne på skolen. De fattigste av de fattige har ikke råd til å sende ungene på skolen og trenger barna hjemme for å hjelpe til. Det koster ikke mye å gå på skolen, men det er eksamensavgifter og skoleuniform som koster. De fattigste har ikke penger til dette.

I går ble vi med Belinda, som har ansvaret for landsbyvandringen. Denne dagen skulle vi ikke gå for å fange opp unger til skolegang, men for å gi klær og leker som vi hadde med oss hjemmefra. Belinda hadde på forhånd funnet de fattigste i landsbyen og bedt de samle seg på et sted.

Fra det øyeblikket vi svingte inn i fattigstrøket før Chandkandwe skole, hvor vi skulle møte Belinda, hadde jeg vondt i magen. Det gjør faktisk fysisk vondt i kroppen å se hvor fattige de er her. Jeg hadde ikke ork denne gangen til å knipse bilder langs veien, for synet som møter oss langs den veien er overveldende. Jeg blir så lei meg, og en følelse av maktesløshet lå over meg. Vi har sett så mye fattigdom her, at man blir psykisk sliten av det.
I går kjente jeg at maktesløsheten virkelig tok meg.

Som vanlig ble vi møtt av glade barn da vi kjørte inn på skoleområdet, hvor bussen skulle stå parkert mens vi var på landsbyvandringen. Vi tok med oss sekker og poser med klær og begynte å gå bortover den støvete veien som var dekket av rød sand. Langs veien gikk vi forbi hus med unger og mødre. Kan ikke si jeg la merke til menn der, men det kan ha vært tilfeldig. Vi ga litt underveis til dem vi gikk forbi, blant annet ga jeg tegnesaker til ei lita jente. Hun strålte opp, og moren sendte en takknemlig smil til meg.

Vi så mye som gjorde voldsomme inntrykk. Det var barn i slitte og møkkete klær langs hele veien, og ei lita jente holdt en død kylling, med fjær og det hele, i hånden… Vi ble helt satt ut, og håpet at hun ikke gikk og spiste på den – selv om det var virkelig det det så ut som om hun gjorde.

Det hadde tatt en halvtimes tid og vel så det for å nå stedet som Belinda hadde avtalt at vi skulle til. På bakken utenfor små hus med stråtak, satt eldre kvinner og menn og tittet forhåpningsfullt på oss. Det krydde med barn og ungdom der, og de fikk beskjed om å sette seg på bakken foran oss, for at vi kunne begynne å dele ut det vi hadde med oss. Planen var at alle i hvert fall skulle få en ting hver seg.
Dette synet var vanskelig for mange av oss. Her satt de fattigste av de fattige, og vi hadde kun litt klær å dele ut til dem. Hvor skulle vi begynne? Jeg la merke til at mange ikke hadde sko på føttene engang og begynte å gi ut de to parene jeg hadde med. To fattige par sko… Men det var to glade tenåringsjenter som smatt føttene inn i dem med det samme, og det var jo gledelig å se.

Det gikk ikke lange stunden før det ble helt kaotisk. Klærne ble revet ut av hendene våre, og posene og sekkene ble alt for fort tømt. Vi klarte ikke å holde styr på om alle fikk en ting hver seg, men det kan jeg med sikkerhet si at de nok ikke fikk. Hele denne seansen ble for sterk for flere av oss jentene, og tårene var ikke mulig å holde tilbake.

Med tunge hjerter begynte vi å gå tilbake, og mange av landsbybeboerne fulgte etter oss. De håpet å få mer. Men nå var det jo tomt. Caroline hadde litt tøy til helt nyfødte igjen i sekken sin, og det ble gitt langs veien tilbake, der hvor vi så det var spedbarn.

Da vi kom tilbake til skolen, ble vi ført inn på personalrommet og servert kald brus. Alle som en var stille og tomme i blikket. Hvilke inntrykk vi hadde fått – det var for hardt å fordøye! Tårene rant hos flere, og undertegnede klarte ikke holde hulkene tilbake. Det er sååå vondt å se hvor lite de har! De har ingenting! Virkelig ingenting! Men igjen må jeg presisere; det er utrolig mange smilende og glade barn å se i all denne elendigheten. De viser så stor glede når vi kommer. Det er helt uforståelig.

Jeg vet nå hva John, rektoren på Mwenyekondo, mente da han sa at alle i Norge er rike. Han var i Fredrikstad i fjor, og da vi snakket om det under åpningsmiddagen da vi kom ned hit, sa han til meg: ”Alle er rike der”. Og han har helt rett. Vi er rike! Vi har jo det vi trenger. Visst kan vi føle at pengene ikke strekker til noen ganger, men vi er ikke fattige. Langt ifra. Vi er rike. Vi har det vi trenger, og jeg kommer til å tenke meg om en og to ganger før jeg klager igjen!

En dag i 1. klasse

2010-02-09T01:33:00.000-08:00

I Norge begynner skoleåret i august, mens her i Malawi begynner det i desember. Det vil si at elevene har kun gått ca to måneder på skolen i dette semesteret. Det merket jeg spesielt godt i går. Da var jeg i første klasse for å observere elevene og hvordan undervisningen er der.

På Chatuwa, skolen jeg jobber på her i Malawi, er det slik at eleven ikke får pulter og stoler før i 5. Klasse. Så i førsteklassen jeg observerte i går, satt alle som en rett på murgulvet. Når alle er tilstede, er det 165 elever i alderen 6-9 år i denne klassen. Grunnen til at det ikke er kun 6-åringer i 1.klasse, er at mange elever begynner alt for sent på skolen. Og det er heller ikke som i Norge, hvor det er lovpålagt at alle elever, uavhengig av ferdighetsnivå og innsats, rykker opp et trinn etter et år uavhengig om de har nådd trinnets mål eller ikke. Her hender de at de går om igjen både en, to og tre ganger.

Siden det er så mange elever i klassen, er det to lærere der hele tiden.
Første time startet med at den ene læreren ”trakk opp” en radio. Da den var fulladet, satt hun den på og ut kom det, for meg, utydelige og alt for lave instruksjoner. Elevene skal med dette lære å ta imot instruksjoner. Det ene de gjorde var blant annet å reise seg opp å hinke. Videre snakket radiomannen” om forskjellige ting som politi, lege, husdyr og dyrking av grønnsaker. Læreren spurte da elevene diverse spørsmål rundt dette for å se om de har fått med seg det viktigste.

Etter en halvtime gikk de over til et annet emne. Nå tok læreren frem papirutklipp av to sirkler, et kvadrat, en trekant og et rektangel. Elevene lærte de engelske betegnelsene på figurene og noen fikk komme på tavla å tegne dem. Videre fikk de beskjed om å tegne dem ned i kladdebøkene sine – bøker som var slitte, gule og svært fillete.

Etter to skoletimer fikk de en ti minutters pause. Da de kom inn sto det” Lek, Dans, Sang” på programmet. Denne dagen lærte de en ny lek ved at læreren plukket ut en håndfull elever for å demonstrere leken. Så bar det ut på gressplenen med godt over 100 elever. Leken slo an, og det var herlig å se alle barna som koste seg ute i sola.

Skoledagen til førsteklasse varer bare fra halv åtte til ti over ti, så etter lekestunden, var det tid for å gå hjem. Jeg var ganske så tung i hodet etter å ha tilbrakt drøye to timer sammen med de ferske førsteklassingene. Det var merkbart at de ikke har gått lenge på skolen. Ja, mange var flinke til å sitte i ro, men desto flere var ganske så urolige, og lyden bar godt – det skal jeg love dere! Noen dyttet borti hverandre og småkranglet, mens andre sladret på noen som smugspiste i timen.

Resten av skoledagen tilbrakte jeg hos 7a, og jeg må innrømme at jeg nok trives litt bedre på dette klassetrinnet. :)

Jeg må nevne en liten episode fra begynnelsen av friminuttet, da ei lita jente sto gråtende igjen i klasserommet. I den hånda hadde hun ”skolesekken” sin, som da var en slitt bærepose, og i den andre hånda holdt hun et tomt kjekspapir. Det viste seg at noen hadde spist opp kjeksen i timen og lagt det tomme papiret tilbake i posen uten at hun hadde sett det. Dette var matpakka hennes i dag… to små kjekser… og nå var den borte. Store tårer rant nedover kinna hennes, og hun hikstet av fortvilelse. Åååå, så vondt det var å se. Heldigvis hadde jeg litt kjeks i sekken min, så skolematen ble reddet for denne gangen.

Barnehjemsbesøk og en rørende dag på Capital

2010-02-07T08:23:00.001-08:00

I går besøkte vi et barnehjem for barn mellom 0-2 år. Det heter Ministry of hope –Crisis Nursury og har til nå reddet 350 barn. Dette er barn som enten er foreldreløse, ikke har foreldre som er kapable til å ta seg av dem, barn som er forlatt eller er HIV-smittet.

Det er for tiden 20 barn i alderen 3 uker til 20 mnd der, og det er rundt 18 ansatte. Det er fem på jobb av gangen, og da har de ansvaret for fire barn hver seg. I helga er de færre på jobb, og hver av de ansatte har dermed ansvar for flere barn. De jobber 17 timers vakter, og etter en vakt har de fri i 3 dager før de går på nok en 17 timers vakt. Vakten går i ett med mating, bleieskift, trøst og lek.

Vi var der i rundt halvannen times tid, og det var mange inntrykk på den korte tida. De største ungene var så kontaktsøkende. De kom krabbende eller tuslende med hendene strakt imot oss, og da vi løftet dem opp, strålte ansiktene opp i store smil. De var så takknemlige for oppmerksomheten de fikk og var ikke skye i det hele tatt.

Da vi løftet opp de minste babyene som lå og gråt i sengene sine, stilnet gråten med det samme. Det var helt tydelig at nærkontakt og kroppsvarme var noe de trengte, og det var ikke lett å legge de fra seg igjen. Mange av dem var veldig små. Det var blant annet et tvillingpar der som var 2 mnd gamle. De var mye mindre nå, 2 mnd gamle, enn hva mine barn var da de var nyfødte – MYE mindre. De så så skjøre, tynne og små ut at flere av jentene ikke torde løfte de opp.

Barna blir levert tilbake foreldre eller annen familie eller bortadoptert når de er rundt halvannnet år. De vil ikke holde lenger på dem, av hensyn til at barna knytter seg til dem. De mener at i en alder av halvannet år, klarer barna å knytte nye relasjoner uten å ta for stor skade av å bli tatt bort fra de menneskene og omgivelsene de er vant med.

Da vi skulle dra derfra, snakket jeg litt med de ansatte og takket for at vi fikk komme på besøk. Jeg synes de gjør en fantastisk jobb der og sa dette til dem. De gir virkelig mye av seg selv, og at det er svært krevende å skulle gi av seg selv til barn som forsvinner ut av livene deres etter en stund, sier seg selv. Det må være veldig tøft. De var takknemlige for besøket vårt, og jeg skulle veldig gjerne tatt turen dit igjen. Jeg spurte forøvrig om det var noen av barna som var syke, og heldigvis er alle barna som bor der nå, friske.

Jeg får helt vondt av å tenke på at disse småtassene er forlatt eller ikke har famile. Alle barn fortjener å ha noen som tar vare på dem og elsker dem. Barna på dette barnehjemmet har det nok bedre enn mange andre barn i Malawi, men allikevel gjør det vondt i hjertet å se at de mangler et ordentlig hjem og foreldre som elsker dem.

Matingstid - her sitter de litt "større" barna og drikker morsmelkerstatning fra tutekopp.

Koser seg med melka si jooo <3.>

Ei lita vakker jente - roet seg helt når vi løftet henne opp.

Denne søte jenta kom imot meg med utstrakte armer. Hvem kan motstå noe sånt??? :)

Kristine (foran) og Elise (bak) med hvert sitt lille nurk <3>

I dag dro syv av jentene til et keramikkverksted og et stenhoggeri, mens fem av oss benyttet den solrike dagen til å slappe av på Capital. Vi inviterte med den ene sjåføren og familien hans.

Siden kona hans fødte en datter for tre dager siden, tok han med seg svigerinnen for å hjelpe til med barna. Sønnene hans er 5 og 11 år gamle, og de har aldri badet før, verken i hav, innsjø eller basseng.

Å se de to guttene boltre seg i bassenget, var en stor opplevelse for oss jentene. Som de koste seg! Kan ikke beskrive gleden de viste. Og Julius og Amy, som sjåføren og svigerinnen heter, koste seg masse de også. De var så takknemlige for at de fikk være med, og å se at noen blir så glade for noe vi ser på som småting, varmer virkelig.

For inngang på Capital samt mat og drikke for denne familien betalte vi 5700 kwartza, noe som tilsvarer 285 norske kroner. Månedslønnen til sjåføren er 8000 kwartza…

Far og sønner storkoser seg i bassenget. Se, for en glede!!

Ida sto for svømmeopplæringen. Amy var veldig lærevillig. :)

Eldstegutten på 11 år lærte faktisk å svømme under vann i dag - første gangen han noen gang har badet. Flinke Ida - den fødte svømmelærer! :)

Alt i alt en kjempefin helg, men man sitter helt klart igjen med mange inntrykk – noen fine og varme inntrykk, andre litt vanskeligere inntrykk. Men jeg er veldig glad for å ha muligheten til å oppleve alt dette.

Ubuden "gjest" på rommet

2010-02-05T02:57:00.000-08:00

Nok en sen kveld fikk vi uønsket besøk på rommet vårt. Kristine og jeg var i ferd med å legge oss da vi oppdaget den mørke skikkelsen. Kristine skrek høyt, og jeg kjente det gikk kalde gufs nedover ryggen. Jeg løp bort til Kristine, og til min store skrekk, så jeg at han var tilbake. Den svarte, fryktinngytende inntrengeren fra to dager tilbake.

Jeg klarte på merkelig vis å summe meg og fikk stengt han inne på badet. ”Hent hjelp!” ropte jeg til Kristine. Jeg passet på at han ikke kom noen vei, og i løpet av få sekunder var Kristine tilbake med en av de ansatte i restauranten. Han var bevæpnet med en stor sprayboks. Han åpnet døren til badet, og Kristine og jeg trakk oss småhysterisk ut i gangen. Vi var livredde for at den fremmede skulle kaste seg over oss.

Uredd gikk kelneren inn på badet, og han nølte ikke med å bruke våpenet sitt. Men den mørke inntrengeren skulle vise seg å ikke gi seg uten kamp. Idet vår redningsmann gikk til angrep og sprayet ut dødelig gift, klarte den grusomme gjesten på utrolig vis å komme seg bak vår tapre hjelper. Et øyeblikk var vår hjelper rådvill, og dunsten av gift lå som et skylag på badet. ”It’s on your body!!!” skrek Kristine skrekkslagen, jeg så hvordan tårene hennes rant av ren frykt.
Den modige hotellansatte fikk feiet inntrengeren i gulvet, og i løpet av få sekunder var det over.

Vi pustet lettet ut, men var fortsatt ganske oppskaket. Vi hadde naturligvis vekket flere av de andre som bor i samme gang som oss. Kathrine, en av førskolestudentene som bor nederst i gangen, var minst like redde som oss.
”Is he dead? Is he all dead? HE’S MOVING! You have to kill him!!” skrek hun, og øynene viste stor frykt. Kveldens helt bare lo og forsikret henne at det ikke var noen fare.

Etter den store ståheien, låste vi døra bak oss og tittet mistenksomt inn på badet. ”Du må tette hullet, Lise! Du MÅ tette hullet!!! Sånn at det ikke kommer flere ekle inntrengere.” Og Lise, som egentlig var minst like redd som Kristine, gikk til verks. Etter å nøye ha gransket hele badet, gikk jeg forsiktig inn. Papir ble dyttet langs hele sprekken ved badekaret, og plasterteip ble brukt til å holde papiret på plass.

INGEN FLERE KAKKERLAKKER ER VELKOMNE PÅ ROM G-38. INGEN!!!

Legg merke til at kakkerlakken sitter på rompa hans!!! Hjelp!!!

Inntrengeren er overmannet. Vi kan puste lettet ut.

Vi vil ikke ha flere sånne gjester!!!!!

2010-02-03T13:20:00.000-08:00

Hei alle sammen!

Jeg ser på besøkstelleren at jeg har trofaste besøkende, og i det siste har det vært lite spennende for dere å titte innom bloggen min. Beklager at jeg har vært lite flink på å oppdatere, men det skyldes nok mest fordi jeg er sliten og preget av savn, og jeg har derfor ikke hatt helt ork til å sette meg og skrive blogginnlegg. Men, nå skal jeg se om jeg ikke får lagt inn en aldri så liten oppdatering. Kjører en sånn kjapp-kjapp oppsummering av de siste dagene.

Fredag kveld:
Helen hadde bursdag, og den ble feiret på Mamma Mia, vår herlige pizzarestaurant her nede. Helen ante jo fred og ingen fare, der hun satt og lurte på om hun skulle unne seg litt dessert på bursdagen sin. Vi fikk heldigvis overbevist henne om at dessertene her ikke var noe å skryte av, for vi hadde jo bestilt kake til henne. Det drøyde litt før den kom, så vi begynte å bli engstelig for at de hadde glemt den. Men neida, ikke lenge etter kom alle kelnerne syngende med kake som hadde 21 lys på. Ille koselig. Helen ble helt rørt - felte til og med noen tårer. :)
Kvelden videre forløp med et lite suprise party på rommet til Heidi og Kristin, og det var veldig koselig.

Helga:
Det var strålende vær på lørdag, og vi tilbrakte dagen på Capital - hvor vi solte oss og badet. Deilig. Det er virkelig en nødvendighet med litt avbrekk fra hverdagen og alle inntrykkene, og Capital gjør godt for kropp og sjel. Søndag var det ikke særlig godvær, og vi slappet bare av på hotellet, om jeg ikke husker feil. (Ulempen ved å ikke blogge sammen dagen... hehe).

Mandag:
Vi begynte å undervise i den andre 7-klassen denne uka. Hele forrige uke var vi i 7b, og denne uka har vi vært i 7a. 7a har 135 elever og er litt mer urolig enn 7b, og de er litt vanskeligere å fenge. Men det er veldig lærerikt å måtte jobbe litt ekstra for å føle at man får dreis på undervisningen også da. Forrige uke var det engelsk og matte vi underviste i. Denne uka underviser vi fortsatt i engelsk, men i stedet for matte, valgte vi faget Expressiv Arts. Innunder dette faget kan vi flette inn gym, musikk, kultur, dans o.l.

Etter skolen besøkte vi SOS Barnebyer. Konseptet her går ut på at de bygger familier på en måte. Foreldreløse barn blir tatt hånd om frem til de er 18 år. Når de kommer hit, blir de plassert i et hus med opptil 9 andre barn og en "mor". De får altså en familie med mor, søstre og brødre, og de får skolegang og blir fulgt godt opp.
Området var veldig fint, og både husene og skolen var kjempefine. Det er virkelig godt å se at pengene kommer til god nytte, for det er det ingen tvil om at de har gjort her. SOS Barnebyer er et flott tiltak.

Tirsdag:
Etter skolen i går, dro kun seks av jentene til Capital.De andre valgte å bli på hotellet, siden det var litt overskyet. Men ååååååå, så deilig dag det var på Capital i går. Ja, det var overskyet, men vi kjente at sola varmet gjennom skylaget, og den tittet jo frem innimellom også. For min del ble det bare å ligge så lang jeg var på solsenga med musikk i øret og bare nyyyte. Det var ingen andre ved bassenget, så vi hadde hele området for oss selv. Luksus! :)
Middag inntatt på hotellet - deilig å ikke farte ut hver dag, synes jeg.

Onsdag:
I dag var det en slitsom dag på skolen. Ungene skulle fremføre et lite skuespill i engelsktimen, og når 135 unger skal gjøre det, må det bli støy. De var delt i 10 grupper, og hver av gruppene skulle fremføre. Vi rakk kun 6 av gruppene, og vi følte vel at det ikke var det mest vellykkede opplegget i løpet av praksisen vår her. Ikke snakket de høyt nok, og publikum støyet. Så at jeg hadde rimelig vondt i hodet og var litt mer enn en smule sliten da vi kom hjem, er ingen overrdrivelse. Jeg stupte ned på senga og sovnet bums i to timer.

Middagen tok vi ute i dag, på en fin restaurant som heter Don Briones. Vi har funnet ut at de serverer så store porsjoner her at det går fint ann å dele en rett, så Kristine og jeg delt en gigaburger i dag og ble stappmette. Forhåpentligvis fører denne delingen av mat til at vi ikke blir noe tyngre enn da vi dro hjemmefra. For maten her er virkelig god! Så det ble liksom ingen slankekur for oss å være her i Malawi....

En liten "morsom" en på slutten av en langtråkig oppramsingsinnlegg:
I går kveld ble Kristine og jeg liggende og skravle aaalt for lenge. Det er helt utrolig hvor koselig vi har det sammen. Selv om vi er sammen 24 timer i døgnet, har vi ennå til gode å bli lei hverandre. Vel, kan nok være at hun begynner å bli en smule trøtt på mitt savne-visse-personer-hysteri, men det er hun kanskje heller ikke alene om å bli ;). Skjønner ikke at de ikke snart sender meg hjem, hehe.. ;)

Da klokka var sånn ca kvart over tolv, gikk Kristine på badet, og jeg hadde rigget meg til i senga med myggnettingen godt på plass. Ikke lenge etter at baderomsdøra ble lukket bak henne, hører jeg et hyl av dimensjoner og døra fyker opp, og ut kommer Kristine i en fart jeg aldri har sett henne i før. Hun spretter opp i senga mi før jeg rekker å blunke.

Jeg skjønte fort at det var snakk om et uønsket besøk på badet, og jeg tenkte det verste: Tarantella!! Fullt så ille var det dog ikke - men en stooor ekkel kakkerlakk hadde sprunget bortover baderomsgulvet. Kristines finurlige beskrivelse av den uønskede gjesten: "Den var svææær. Så svær! Og med bein på sidene som bare løp bortover!"

Pysete som vi begge er når det gjelder ekle kryp, ble vi litt småhysteriske begge to. Hva gjør vi nå liksom??? Joda, hjelp måtte tilkalles, og bort i resepsjonen bar det og noe flaue og til dels hysteriske forklarte vi for den søte jenta i resepsjonen at vi hadde fått en kakkerlakk på besøk. En av vaktene ble med oss bort og finkjemmet badet, men borte vekk var jo kakkerlakken. Den hadde vel kjapt funnet veien ut igjen da Kristine hylte. Men jeg må si det var litt ekkelt å legge seg til å sove uten å vite hvor kakkerlakken befant seg. Tror ikke jeg har festet myggnettingen sååå godt før, og lyset måtte i hvert fall stå på. Vi tok til og med med oss en sko opp i senga, samt myggspray.. hva nå det skulle hjelpe for! Men vi måtte jo ha noe å beskytte oss med, synes vi :D. Jeg synes jeg ser oss når vi skal på safari i Zambia, hvor vi skal bo i telt!!! Iiik! :p

Det ska sies at jeg sov som en sten og drømte ikke om kakkerlakker, heldigvis! :)

Livstegn

2010-02-02T08:29:00.000-08:00

Jeg er i live! :) Oppdatering kommer snart ;)

Herlig dag!

2010-01-29T08:04:00.000-08:00

For en herlig dag vi har hatt på skolen i dag. Det var bare smil og latter i dag. Jeg hadde først matteundervisning i dag, og jeg kom meg gjennom den på en grei måte, tror jeg. Det var timen deretter vi hadde gledet oss til i dag. Da skulle vi ikke ha engelsk, som egentlig sto på timeplanen, men NORSK.:)

Vi startet med et aldri så lite rollespill, Kristine og jeg, hvor vi fremførte en liten hilse-frekvens som innholdt: Hei, god morgen, hvordan har du det, takk bare bra osv. Disse ordene og frasene terpet vi med elevene, så tok vi opp noen som fikk prøve seg foran klassen. Oj, så utrolig artig gøy det var! De var så fornøyd og glade, og det ble mye latter og moro.

Etter dette fortsatte vi å øve på ”Hode, skulder, kne og tå”, og når sangen var ferdig innøvd, tok vi alle elevene med ut. Det er jo fysisk umulig å gjøre bevegelsene til den sangen inne i klasserommet siden de sitter så tett i tett.

Ute stilte de seg opp som et kor, og så øvde vi videre med bevegelser. Ungene i denne klassen er fra 10-15 år, og til og med de store guttene på 15 år så ut til å synes at dette var veldig moro. Andre barn stimlet seg rundt og så på – dette var visst interessant, hehe. De lurte nok fælt på hva klasse 7b sang om. Jeg fikk filmet et par snutter med mobilen min, men jeg tviler på om jeg får lagt det ut mens vi er her i Malawi. MEN det kommer ut når vi er hjemme igjen i hvert fall.

Neste uke skal vi undervise i 7a. Nesten litt trist å bytte klasse nå, men sånn er det nå. Vi kommer til å undervise både 7a og 7b uka deretter da, så vi kommer til å være litt i 7b da. Siden de er så mange i klassen, har vi ikke sjans til å lære oss navna på elevene, men det er jo ikke noe tvil om at man blir glad i dem for det. Noen skiller seg jo ut ved at de er ekstra aktive i timen, og det er nok dem vi vil huske best. Sånn er det jo bare.

Helen har forresten bursdag i dag (Masse gratulerer med 21 års dagen, Helen!!!), så i kveld blir det en liten feiring for henne på Mamma Mia. Der har de supergod pizza, og det er veldig fint der. Blir nok koselig! Skriver om det i morgen.

EEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE!!

2010-01-28T20:38:00.000-08:00

Dette er det elevene roper i kor når de er begeistret for noe. Sammen med store, levende øyne og brede glis, er dette nok til å smelte oss, for å si det sånn. Og dette ”EEEEEEEEEEEEEEEEEEEE!!” hørte vi flere ganger i løpet av engelsktimen i dag. For i dag lærte vi dem en norsk sang. Ikke en veldig spennende sang, men den slo an faktisk.

Foran 140 smilende og klappende elever sto Kristine og jeg og sang ”Hode, skulder, kne og tå”. Hehe! Og selvsagt med tilhørende bevegelser. Vi skrev opp alle ordene på tavla, så fikk vi elevene til å gjenta ordene etter oss. Det var superstas, og både elevene og vi lo mye denne timen. Da vi var ute i friminuttet etterpå, hørte vi flere av elevene gikk å synge på sangen. Morsomt! :)

I morgen skal vi har norsk i stedet for engelsk, og da skal vi lære dem noen enkle ord og fraser, samt øve mer på sangen. Det blir nok veldig gøy. Gleder oss til det.

Vi fikk ikke tatt bilder av dette dessverre, men har noen bilder fra undervisningen fra mattetimen i hvert fall. Bildet av den fine mannen som ”kunstneren” i klassen tegnet på tavla for oss da vi skulle lære dem sangen, må selvsagt også vises frem. :)

Etter skolen i dag, hadde vi halvannen times tid til avslapping. Så bar det hen til Chandkandwe; hvor Madeleine og Stine har praksis. Her fikk vi se litt av Girls Promotion Club, som er et tiltak for å få jenter tilbake på skolen. Her lærer de diverse ting, som brodering, strikking og matlaging. Videre blir de undervist i viktige emner som hiv og aids.

Veien til Chandkandwe går gjennom et slumområde, og det er utrolig trist å se hvor ille det er der. Samtidig er det så rørende å se gleden som barna der viser når vi kjører gjennom der. De vinker, smiler og ler mens de løper ved siden av bussen vår.

På Girls Promotion Club i dag sto brodering på agendaen. De skal sy stolputer, og i dag øvde de seg på korssting på små lapper. De var samlet i en stor hall, hvor de satt ved den ene veggen, tett i tett, og selvsagt på gulvet. Etterpå ble vi tatt med ut og de viste oss flere danser. De har en rytme og dansegleden man sjeldent ser, og det var en opplevelse og se gleden de viste. Mot slutten av besøket oss var det en netball-match (noe a la basketball-kamp) mellom lærerne og elevene. Det var stort engasjement fra begge parter, og heiagjengen var stor.

Det må legges vekt på at barna smiler og viser stor glede, men det skjærer allikevel i hjertet når vi ser hvor fattige de er. Mange av dem er rett og slett kledd i filler – hullete trøyer og skjørt og shortser som knapt henger sammen. Jeg gripes av hjelpesløshet, for jeg vil jo så gjerne hjelpe dem. Men det er jo bare en dråpe i havet hva jeg kan gjøre. Men oppi alt det elendige, må jeg bare si at jeg aldri noe sted har sett så strålende vakre og smilende barn. Vi har virkelig noe å lære av dem. Vi må slutte å klage på småting og lære å sette pris på det vi har.

Et typisk dagbokinnlegg

2010-01-27T10:32:00.000-08:00

Nå er vi godt i gang med undervisningen, og vi har kommet inn i en type hverdag her, noe som gjør at dagene går fort. Dermed skjer det ikke så mye spennende for dere å lese om. Men slenger inn en liten oppdatering – for at mine kjære hjemme i Norge skal se at jeg har det bra.

Det er engelsk og matte vi underviser i denne uka, og jeg trives med det. Ungene imponerer og jobber utrolig godt i timene, og de er flinke til å gi respons når vi diskuterer emnet vi har.

Det er faktisk utrolig gøy å stå og undervise 140 elever! Tro det eller ei! Men det må nok elevene ta kred for, for de er virkelig noen fine unger å undervise. Allikevel gruer meg litt hver morgen, men når vi først er i gang, er det bare moro. Og jeg er veldig spent for matta i morgen og gruer meg litt ekstra for den, kjenner jeg…

Utover undervisning har det ikke skjedd stort de siste dagene. I dag har jeg ikke vært i sola engang, for jeg var så sliten. Jeg har sovet min første ”ettermiddagslur” her nede i dag ;). Og sååå godt det var! For vi blir slitne her. En blanding av varmen, mange inntrykk, jobbing og forberedelser til timer merkes på kroppen. At jeg har tatt det helt med ro etter undervisningen i dag, trengte jeg, kjenner jeg.

Middagen ble også inntatt her på hotellet, så det ble ikke noe farting ut med bussen heller. Maten kom fort, til en forandring, og klokka åtte var jeg allerede tilbake på rommet. Deilig i grunnen. Mulig det blir noe kortspill med jentene på rommet nederst i gangen. De snakket også om en styrketreningsøkt. Sporty jenter nedi gangen se. Formen min er litt rar i dag - er ikke helt i tipp-topp form, så det spøker litt for den treningsøkta for min del, tror jeg. Kunne dog sårt ha trengt den ;).

Ellers må jeg legge til at hjemlengsel og savn til mine kjære hjemme, merkes godt. Det er 12 dager siden vi dro hjemmefra – det er 25 dager til vi er hjemme igjen. Holder tellinga. Men det skal sies at jeg ville ikke vært foruten denne opplevelsen. Det er et privilegium at jeg får lov til å være med på dette, men det er veldig lenge å være borte fra dem man er glad i.

Håper dere har det fint hjemme alle sammen!

Første undervisningsdag

2010-01-25T12:45:00.002-08:00

Dette blir en kort-kort bloggings. Er veldig trøtt og sliten i kveld, og klokka ringer 6 i morgen tidlig. Vi er tidlig oppe hver dag, og dagene er fulle av inntrykk. Det er i grunn ikke rart at når kvelden kommer, er vi en gjeng trøtte studiner her på Korea Garden Lodge.

Hele forrige uke gikk med til skolebesøk og observering. Denne uka startet praksisen vår for fullt. Det skal ikke stikkes under en stol at jeg var rimelig spent på hvordan de første undervisningstimene i dag skulle gå. Det er ikke bare det at vi skal undervise på engelsk, men klassene er jo bortimot fem ganger større enn vi er vant til å undervise i.

Vi kom på skolen i god tid før vi skulle i ilden 7.45. Da sto matematikk på programmen, og topic of the day var Adding and subtracting proper fraction. Nå til å begynne med underviser Kristine og jeg sammen, og etter hvert kommer vi til å undervise i hver vår klasse.

I dag var jeg først ut i ilden, og jeg var en smule nervøs sånn rett før vi gikk til klasserommet. Men oj! Såååå moro det var å undervise! Ungene er jo herlige. De sitter tett i tett – 140 elever (har nevnt antallet før, men det må bare nevnes på nytt igjen!) – og med stor interesse følger de med. Om det blir tendens til litt uro, holder det med å si ”Quiet, please”, så er det ro igjen. Helt utrolig!

Vi hadde matte de to første timene, så gikk det over til engelsk. Det var ingen pauser i mellom. Sånn er det her. Det er ikke pause mellom hver time, som vi er vant til i Norge. Det er 35 minutters undervisningstimer, så vi kjørte 3 x 35 minutters undervisning uten stopp i dag. Engelsken startet Kristine med, så hoppet jeg inn etter hvert.

Vi fikk gode tilbakemeldinger etter undervisningen, og det var veldig hyggelig. Vi følte jo også at vi var komfertable med timene, men det er jo litt betryggende å få så god respons i etterkant også.

I kveld har vi hatt avskjedsmiddag for trinnleder Odd Eriksen og rektor Tor Arne Martinsen, da de reiser hjem i morgen. I den forbindelse var rektorene fra alle de fem skolene vi underviser på, invitert. Det ble en koselig middag, og i og med at Tor Arne også har bursdag i dag, ble han gjort litt ekstra stas på.
Bordet ble skikkelig bursdagspyntet, taler og sang var skrevet og ble fremført for en noe rørt Tor Arne. Sangen var også til Odd da, men Tor Arne fikk i tillegg til denne sangen, to-tre bursdagssanger sunget for seg. :)

Odd og Tor Arne fortjener alle god-ord som ble sagt til dem i kveld. De har virkelig vært helt fantastiske, og som Stine sa i talen fra oss jentene: De behandler alle oss jentene som om vi skulle være døtrene deres. Vi har følt oss utrolig godt ivaretatt og i trygge hender. Blir rart når de drar, og de vil helt klart bli savnet!!

Det ble selvsagt tatt både bilder og filmet litt, men filmsnutter kan jeg bare glemme å få lagt ut. Det går ikke nettet her nede med på. Bilder kan komme i etterkant – om jeg er heldig.

Litt kjedelig og intetsigende innlegg i dag, dere. Men bloggen fungerer litt som en dagbok for meg, så jeg må liksom få ned det som har skjedd i dag, om det ikke er så underholdende for dere som følger meg hjemmefra.
Natti-natt!

(Det ble kanskje ikke så kort-kort dette innlegget allikvel? Hehe.. typisk meg å skrive meg bort)

Solskinnsdager

2010-01-24T14:08:00.000-08:00

Været er et tema hvor enn man går. Snakker man med venner, dukker dette temaet opp, og ikke minst når man snakker med folk man ikke kjenner noe særlig godt. Været er alltid et sentralt samtaleemne på en måte, og jammen er det ikke været jeg skal snakke litt om nå i begynnelsen av dagens bloggings. ;)

De første dagene her nede, opplevde vi mye mer regn enn sol. Det er jo regntid her nå, så det var ikke annet å vente, har jeg tenkt. Men nå ser det jammen ut til at det er i ferd med å snu litt. De siste dagene har sola vist seg mer og mer. Vi har virkelig hatt noen nydelige dager, noe som har satt sine spor på våre i utgangspunktet hvite kropper. Nå er vi ei så hvite lenger. Noen har fått en fin brunfarge allerede, mens de fleste av oss har mer tendenser har fått en hudfarge som kan sies å ligge et sted mellom rosa - rød – rødbrun farge.

Både i går og i dag har vi kost oss masse i sola. Gårsdagen startet vi med en tur på tremarkedet nede i sentrum. Da bussen vår med 12 hvite jenter kjørte inn på markedsplassen, stimlet selgerne seg rundt bussen og bortimot kastet seg over oss da vi kom ut. Jeg må si jeg følte meg en smule kvalt.

Jeg prøvde å si til dem at vi bare ønsket å se litt først, men det var jo ikke noe akseptert svar. Men vi ble vant til den pågående selgermåten rimelig kjapt, og noen var mer flinke enn andre til å prute. Undertegnede er meget dårlig på det, kan man si. Et gyllent eksempel på det er at jeg kjøpte en nøkkelring til 2000 kwartza. Da hadde selger begynt på 4000 kwartza, og jeg synes jo selv at halv pris av det han i utgangspunktet forlangte, måtte være en fin pris, både for meg og han. Så viste det seg at han hadde gjort en skikkelig bra handel på meg, for Caroline hadde kjøpt tilsvarende nøkkelring litt lenger borte på markedet og betalt 300 kwartza. Hehe!
Jaja, Lise er blåøyd og litt naiv. MEN det skal sies at det gjør meg ingenting å betale litt for mye for ting her nede. De trenger sårt de pengene de får inn, og de jobber hardt for inntekten sin. Så om jeg betalte mer enn jeg burde, så har jeg kanskje bidratt til litt direkte u-hjelp i hvert fall.

Alt av varer på tremarkedet var forøvrig håndlaget, og flere av varene så vi med egne øyne at de satt og lagde. Utrolig flinke!!

Etter vi hadde handlet dro vi rett til Capital, det flotte hotellet vi var på her om dagen. Vi fikk fire deilige timer på solsenga og i bassenget. Helt nyyydelig! Men huh, som solen tar her nede! Jeg er ikke vant til å bli solbrent, men jammen ble jeg ikke rimelig rød på ryggen og bak på beina… Godt vi har aloe vera-krem, sier nå jeg.
I dag dro vi også til Capital for å nyte sol og basseng. Vi har basseng her på hotellet også, men det er mye bedre bassengområde på Capital, og solsengene kan ikke sammenlignes!

Kristine og jeg var strukturerte og satte oss ved et av bordene ved bassenget. Matte- og engelskbøker ble tatt frem, og planlegging av morgendagens undervisningstimer ble gjort før vi unte oss en times tid på solsenga. Det var i grunnen en herlig dag selv om mye av tiden gikk til planlegging. Er jo ikke så verst å gjøre planlegging av timer i sånne omgivelser.

Resten av planleggingen ble gjort før middag, slik at vi kunne få kvelden fri. Det var nå planen da. Men så tok det sykt lang tid før vi fikk mat på restauranten, at det var ikke mye kveld igjen da vi kom tilbake til hotellet.
Da hev vi oss nok engang over opplegget vårt til i morgen – en siste finpuss for å være best mulig forberedt. Opplegget måtte også skrives nøye inn i en bok, for dette skal fremvises for rektor for godkjenning før undervisning.

Det har blitt en del jobbing på oss i dag, men vi har også kost oss masse. Vi er begge spente på hvordan det blir å undervise bortimot 140 elever, og det skal ikke stikkes under en stol at vi gruer oss en bitteliten smule.

Jeg skal prøve å få lagt inn noen bilder til dette innlegget i løpet av morgendagen/kvelden. Nå er det natta på meg. Buenas noches!

Te-tid til besvær

2010-01-23T09:37:00.000-08:00

”We missed you in the break. We wanted to drink tea with you. Where were you?" Irene virker litt fornærmet, og Kristine og jeg ser på hverandre og vet ikke helt hva vi skal si. Vi hadde jo avklart med Esther at det var greit at vi tittet litt rundt i skolegården i det første friminuttet, men det hadde nok ikke Irene fått med seg. Eller var det slik at hun hadde gjennomskuet oss? I realiteten fortjente vi denne mistenksomme henvendelsen fra Irene, for vi hadde jo i bunn og grunn sneket oss unna te-drikkingen på lærerværelset.

Kristine hvisker lavt til meg; ”Skal vi fortelle det nå?” Jeg nikker samtykkende, og Kristine bøyer seg over pulten og snakker lavmeldt til Irene og Esther. Vi sitter jo tross alt i klasserommet, og Maggi - klassens 3. lærer har allerede startet Science- timen. ”We would love to drink tea with you, but our headmaster does not allow us to drink tee. You see, norwegians have sensitive stomacks, and we get sick from the water in Malawi.”

Irene og Esther vekslet blikk. Har de forståelse for det, tro? Jeg vet ikke. Våre malawiske praksislærere er utrolig kose og søte, men tar de vår te-avvisning som en fornærmelse? De vil jo bare være omsorgsfulle og varte oss opp. Og så sitter vi her og sier at vi ikke kan drikke teen deres. ”But what can we offer you then? Softdrinks is okey, isn’t it? You can drink that?” Igjen er det Irene som henvender seg til oss. Vi svarer så høflig vi bare kan at det kan vi drikke, men vi har med vannflaske og klarer oss med den, vi. Vi vil jo ikke være til bry for dem, og for en forferdelig tanke at vi skal være en utgift for skolen. Det vil vi jo ikke!! Men at vi skal drikke medbrakt vann, kommer ikke på tale. I hvert fall ikke i te-tiden.

Dette er en av våre daglige små utfordringer. Hva er problemet med å drikke te i Malawi, tenker dere kanskje? For vannet blir jo kokt. Men saken er den at mange studenter har fått mageproblemer av teen her. Både av oss som er nede nå og tidligere studenter fra Norge.

Studieleder Odd har gitt oss streng beskjed om å ikke ta imot verken mat eller drikke på skolene. Kjeks og brus på flaske er greit, men alt annet har vi fått beskjed om å takke høflig nei til. Men det er virkelig ikke lett. De vil jo bare vel, våre malawiske kollegaer. Det å ta seg godt av oss, er deres måte å vise sin takknemlighet for at vi er her. Og det skal sies at vi har blitt tatt sååå godt i mot på skolen. Både rektor, lærere og elever lyser opp når de ser oss. Det er helt rørende, og jeg må si at hjertet mitt vokser for hver dag her nede.

Fridag

2010-01-21T12:09:00.000-08:00

På Mwenyekondo skulle det være åpning av en ny flerbrukshall i dag, og dette var noe alle vi 12 studentene skulle overvære. Dette ble utsatt, og da fant studieleder Odd Eriksen ut at vi kunne unne oss en fridag. En fridag som jeg tror vi alle trengte og satte stor pris på. Det er ikke det at vi har blitt så fysisk slitne her nede, men personlig må jeg si at jeg har blitt veldig sliten psykisk. Det er så mange opplevelser og inntrykk å fordøye, så en fridag med sol og bading gjorde godt for kropp og sjel.

Vi satte kursen mot byens luksushotell, Capital – hotellet Mette Marit bodde på med sine 17 kofferter for noen år siden. Rektor Tor Arne sørget for å skrive en måneds medlemskap for oss på dette hotellet, for her må man være medlemmer for å benytte seg av hotellets fasiliteter. Vi parkerte på hver vår solseng og NØT maksimalt!

Vi var ganske heldige med været, og selv om det var overskyet og litt regn, ble det nok et par timer sol til sammen i dag. Vi badet, svømte, solte, lunsjet og bare slappet av! Utrolig deilig. Flere av jentene unte seg massasje også.

Helen i fullt firsprang

Caroline koser seg med Club sandwich

På vei hjem stoppet vi for å handle litt vann og diverse. Utenfor butikken sto det noen handikappete malawiere og solgte kort og malerier. Han ene hadde en helt forkrøplet fot, og han andre hadde et amputert ben. Det var ikke det at jeg synes korta og maleriene var så fine, og selv om det kun er en liten dråpe i havet, så ønsket jeg å kjøpe av dem for å hjelpe dem. Jeg ga 1200 kwartza for et maleri og 2 kort. Det er jo ingenting – tilsvarer ca 50 norske kroner, men de ble så glade da jeg kjøpte av dem. Kommer til å handle av dem igjen neste gang vi handler i den butikken.

Dette kjøpte jeg i dag. Å, sååå blid! :D

I morgen blir det lang dag med observering på skolen. Og da må vi også ha bestemt oss for hvilke fag vi ønsker å undervise i - noe vi ennå er litt i tvil om.

God natta :).

Veien til Chankandwe

2010-01-20T14:09:00.000-08:00

Jeg har lyst å vise dere noen bilder fra området på vei til Chankandwe, den ene skolen som Madeleine og Stine Tomasine, samt to av førskolestudentene er på.

Mandag var vi , som jeg allerede har skrevet om, alle rundt og besøkte skolene vi skal undervise på. Chankandwe var den fjerde skolen vi besøkte, og da vi var på vei dit, begynte vi å bli ganske slitne. Det ble jo mange inntrykk på en gang. Da vi nærmet oss denne skolen, svingte vi inn i et område som fikk alles øyne opp. Her var det ekstremt ufremkommelig for en bil. Smal og humpete vei. Men det som fikk oss til å våkne, var ikke den humpete veien, men boforholdene vi var vitne til.

Vi så hus som var i så dårlig stand at man skulle ikke tro de kunne være bebodd. Utenfor husene sto kvinner bøyd over vaskebaljer og vasket klær, og barn i fillete og møkkete klær sprang rundt. Jeg får helt vondt i hjertet av å se sånt, og jeg prøver å trøste meg med at de kjenner ikke til noe annet liv enn det de lever.

Bildene er tatt fra bussen, så noen av bildene er preget av at de er tatt i fart.

Mitt eget tre i Malawi

2010-01-20T07:39:00.001-08:00

Da vi kom på skolen i dag, var lærerne midt i det daglige personalmøtet. Et møte som ble holdt ute i skolegården. De sto i en ring og rektor Raphael så ut til å gi noen beskjeder til lærerne. Vi var ikke med på personalmøtet i går, så vi regnet med at vi ikke skulle det i dag heller og satt oss inn på rektors kontor så lenge.

Ikke lenge etter ble vi hentet av en av lærerne. Da vi kom bort til de andre, så vi at Raphael var i ferd med å vise frem gavene vi hadde hatt med til skolen dagen før. Det var fotballer, freesbees, jo-jo’er, viskelær, penner, linjaler, blyanter og kalkulatorer. Han viste frem alt sammen, og takket oss hjertelig. Vi trodde ikke at det skulle bli tatt imot på sååå takknemlig og glad måte. For hver ting rektoren viste frem, klappet de andre og lagde en høy lyd ved å rulle med tungene. Det ble nesten høytidlig, denne seansen, og det var rørende å se hva disse enkle gavene betydde for dem.

I dag skulle vi observere i klasse 7a, en klasse med 135 elever. Første time startet med at vi introduserte oss for elevene, for i dag var første dagen for oss i denne klassen. Jeg fortalte litt om oss og hvorfor vi var der, og jeg må si at det var en opplevelse å stå og snakke foran de 135 oppmerksomme elevene.

Matematikk, engelsk og musikk sto på timeplanen, og det gøy å se hvor godt elevene jobbet. Etter at elevene hadde løst tre oppgaver, gikk Patricia ( læreren) rundt for å rette (?!). Èn lærer – 135 elever… dette kom til å ta tid, tenkte jeg.
Jeg tilbød henne at vi kunne hjelpe til, og det var visst stor stas å vise boka si til de norske lærerne, som de kaller oss.

Midt i musikktimen kom det en beskjed om at alle skulle gå ut for å være med på en liten seremoni i forbindelse med planting av trær på skoleområdet. Alle elevene fra 5. – 8. Klasse deltok her, så nærmere 1100 elever samlet seg på gressplenen bak en av skolebygningene. Foran dem var det plassert noen stoler, og der ble vi parkert. Følte vi at vi satt på utstilling? JA!
Ungene begynte å synge og klappe. De sang i kanon, og det hørte så flott ut. Igjen ble vi utrolig rørt. Har ikke sett maken, jeg.

Det ble holdt noen taler, de fleste på chichewa, og elevene fulgte entusiastisk med. Vi skjønte jo ikke noe, men læreren som satt ved siden av meg, forklarte litt hva som ble sagt. Det hele handlet om å gjøre byen grønn igjen. Det er så mange trær som har blitt hogget ned til bruk som brensel og materialer. Nye trær er nå i ferd med å plantes over hele byen. I dag skulle noen trær altså plantes på Chatuwa, og det hele ble gjort med stor høytidelighet.

Da det var tid for å plante, kom rektor bort til oss og sa at vi skulle plante hvert vårt tre. Det symboliserer at man ikke kan reise fra Malawi, for vi må stelle med treet, så det vokser og blir stort. Dette ble sagt med et smil selvsagt:). Det var elever som bar trærne, og vi fikk velge ut hvert vårt tre som vi skulle plante. Ungene som vi valgte treet fra, ble så stolte og glade. Ingenting skal til for å glede disse barna, ser det ut til.

Selve plantingen var fort gjort, og bilder måtte jo tas.
Vi visste jo ikke at dette skulle skje i dag. Da hadde vi tatt med oss filmkamera. For det å se og høre de bortimot 1100 elevene synge og klappe, kan ikke beskrives med ord. Heldigvis hadde Kristine tatt med fotoapparatet da, så vi fikk i hvert fall dokumentert det på bilder.

Da vi kom tilbake på hotellet i dag, var det strålende solskinn for første gang siden vi kom, så alle parkerte på hver sin solseng ved bassenget. Det ble et par deilige timer i og ved bassenget før sola forsvant bak skyene. Og i skrivende stund har himmelen åpnet seg, og det plasker ned utenfor. Det er virkelig regntid med stor R her.

Planen da jeg bestemte meg for å blogge fra Afrika, var å skrive kort og konsist om dagens hendelser. Men jeg kan ikke annet enn å beklage – det er UMULIG å skrive kortfattet herfra. Jeg kunne ha skrevet mye mer for å skildre opplevelsene mine her, men jeg prøver virkelig så godt jeg kan å skrive så kortfattet jeg kan. Ikke med stort hell, kan jeg se.

Ha en fin kveld!

Første arbeidsdag i Afrika

2010-01-19T11:52:00.000-08:00

I dag startet dagen tidlig. Kvart på sju satt vi i bilen på vei til Chatuwa. Denne gangen ikke i en fullstappet buss med tolv jenter, men i en personbil, kun Kristine, jeg og sjåføren. Vi skulle være med på Assembly, som er noe de gjør hver dag på denne skolen. Da samles alle elevene ute og de synger, klapper og danser, ber en bønn til Gud og avslutter med å legge høyre hånd på brystet og synge nasjonalsangen. FOR EN STERK OPPLEVELSE!! Jeg ble helt rørt og tårene begynte å renne. Etter noen beskjeder, begynte de å synge og klappe igjen, og en og en klasse gikk pent på rekke til sitt klasserom.

Denne uka skal vi kun observere, så vi var med il 7. klasse og observerte i fagene engelsk, matematikk og Life Skills. I det sistnevnte faget ble de undervist om HTC, som står for HIV Testing and Consulting. Dette er et helt vanlig emne å ha på skolen her.

I løpet av dagen var vi i et møte med rektor, 3 av lærerne på 7. Trinn, samt vår studieleder, Odd Eriksen og Kjølbergs rektor, Tor Arne Martinsen. Mens vi var i det møtet, satt den ene 7.klassen på nesten 150 elever ALENE i klasserommet, hvor de hadde fått beskjed om å lese og skrive mens lærerne var i møte. De satt alene i minst en halv time, og da vi kom tilbake, var det helt stille i klasserommet. Er det mulig?? Det hadde ALDRI skjedd i Norge! Disse ungene imponerer meg virkelig! De ser viktigheten med skolegang og jobber hardt.

Etter skolen bar det hjem til hotellet, hvor Kristine og jeg fikk byttet rom, grunnet diverse mangler på vårt første rom. Så da var det å pakke ned og flytte over tinga, for så å pakke ut igjen. Hadde mest lyst å legge oss på senga etter det, men litt lunsj må man jo også ha.

Etter lunsj ble det heller ingen tid til avslapning, for da bar det hen til Shoprite, som er et handlesenter nede i sentrum. Vi skulle kjøpe lokale simkort og litt vann og diverse. På en eller annen måte, helt uten at jeg klarte å skjønne åssen jeg fikk rotet meg inn i det, var jeg omringet av åtte malawiske gutter, og jeg hadde brått tre armbånd på håndleddet. De ville selge, men jeg torde ikke ta opp lommeboka der, så omringet som jeg var. Jeg ble reddet av Kristine som ropte på meg, og jeg fikk av meg armbånda og brøytet meg løs fra guttene. Frister ikke helt å dra ned dit igjen, kjenner jeg.

Nå er det avslapping på rommet før det blir middag i hotellets restaurant om en times tid. Jeg skriver dette i word, så om jeg får publisert på bloggen riktig ennå, gjenstår å se. Nettet er helt HÅPLØST her.

Skolebesøk i går

2010-01-19T11:50:00.000-08:00

I går kveld var jeg ubeskrivelig sliten og preget av masse følelser og savn. Nettet var usamarbeidsvillig som vanlig, men ekstra ille i går. Noen av oss kommer lettere inn på nett enn andre – til andres store fortvilelse. Derfor ble det ingen blogging på meg i går, og jeg hadde heller ikke overskudd til å skrive ned innlegget mitt i word. Jeg var rett og slett tappet for krefter både fysisk og psykisk. Og jeg tror at alt jeg opplevde i går, forsterket savnet etter guttene mine. Jeg savnet dem utrolig masse i går, og det var noen tårer både av savn og av tristhet og maktesløshet over fattigdommen her.

Dagen begynte tidlig. Vi dro fra hotellet rundt halv åtte etter en enkel frokost. Programmet for denne dagen besto i å besøke alle skolene vi skal jobbe på. Vi er jo 12 studenter som skulle fordeles på fem skoler.

Første stopp var på Chatuwa, en offentlig skole som Kristine og jeg skal være på. Det er en fattigskole med litt over 3000 elever og 56 lærere. Velkomsten vi fikk her, kan vanskelig beskrives med ord. Et mylder av unger kom løpende mot bussen og de flokket seg rundt oss. Det var ikke noe mindre oppmerksom å få da vi kom ut av bussen. Ungene lyste opp og flokket seg rundt oss som om vi var kjendiser. Og da vi tok frem kamera og fotoapparater, var det full ekstase. Å ta bilder av noen få av gangen, var klin umulig. De stormet mot kamera og syntes det var utrolig stas å bli tatt bilde av. Ekstra gøy var det da de fikk se bildet på skjermen etterpå.

Vi ble vist rundt i de forskjellige klassene, hvor vi fikk hilse på elevene. I hvert klasserom var det 100-150 elever. I mange av klassene var det verken pulter eller stoler, så de satt tett i tett rett på betongen.

Neste stopp var på Bambino, og hjelpes! For en kontrast! Dette er en privatskole, og forholdene her kunne ligne mye på norske skoler. Områdene var fine, klasserommene var fine. Ungene var pent kledde i flotte uniformer, og de så velstelte og rene ut. Jeg må bare ta med en utrolig søt episode derfra. I den ene klassen; jeg tror det var i 4. Klasse, så hadde elevene noen spørsmål til oss. De to første spørsmålene var: ”Is it snow in Norway?” og ”Are there pingvins in Norway?” Hehe. Men så reiste en søt lita jente seg opp og spurte: ”Where do you all get your beauty from?” Vår umiddelbare reaksjon var et langt ”ntåååååååååååååååååååååååååååå” i kor. Hun smeltet oss litt ja.

De to neste skolene vi besøkte, var veldig like Chatuwa. Mens den siste skolen, som heter Shinsapo, skilte seg ut litt igjen. Det et også en offentlig skole, men siden den er kun to år gammel, var den veldig fin å se på og med fine uteområder. Denne skolen har 6000 elever fordelt på 66 lærere, og i på det meste satt det 300 elever tett i tett helt frem til tavla– og knapt nok plass til læreren.

Det var vondt å se hvordan ungene har det. På alle skolene, bortsett fra privatskolen, var ungene møkkete med slitte klær. Mange var uten sko, og det luktet veldig stramt av ungene og på hele skoleområdet.
Men maken til glede som de viste da vi var der! Det er helt utrolig. Jeg har ikke ord. Tenk at så lite, som besøk av noen asongo, skal lyse opp hverdagen deres! ”Asongo! Asongo! ” ropte mange av barna da de så oss. Det betyr visstnok ”hvitinger”.

Dette var bare en kort oppsummering av dagen i går. Kunne skrevet så mye mer. Men dere skal jo orke å lese det også!
Dagen i dag blogges i eget innlegg. Legges ut som fort jeg har mulighet.

Fattigdom

2010-01-17T23:57:00.000-08:00

I dag har vi tilbrakt flere timer i en knøttliten minibuss. Det merkes godt i ryggen, kan man si. Setene i bussen er harde og med 90 graders vinkel. Ikke spesielt behagelig, men det sier litt om standarden i kjøretøyene her. Det skal sies at det er fine biler å se her også da.

Ferden gikk til Lake Malawi; en kjøretur som tok ca to timer hver vei. Der er det en nydelig strand tilknyttet det vi kan kalle luksushotell her nede. Det har regnet mer eller mindre hele dagen, så det ble ingen bading og soling på oss. Men vi spiste lunsj der og fikk sett stedet. Dit kommer vi helt klart til å dra en helg vi har fri.

Jeg sitter med mange følelser og inntrykk etter denne bussturen frem og tilbake til Lake Malawi. At dette er et fattig land, visste jeg, men det er først når man ser det i virkeligheten at det går opp for en hva det vil si. Jeg tror ikke jeg klarer å skildre inntrykkene mine på noen god måte. Det er for mange inntrykk som trenger å synke inn på en måte. Men jeg skal prøve å ramse opp litt hva vi så underveis.

Vi kjørte forbi mange landsbyer, og vi så hus og boforhold jeg ikke trodde jeg noen gang skulle se med egne øyne. Det var små hus med stråtak, og noen med blikktak. Dørene sto åpne på flere av husene, og jeg kunne ikke skimte et møbel i noen av dem. Vi så barn i alle aldre, og jeg la spesielt merke til at relativt små barn, helt ned til kanskje rundt 8 år gamle, bar småbarn på ryggen, knytt fast med sjal. Eller det har vel et spesielt navn den måten å bære unger på egentlig, men jeg vet ikke hva i farta. Men satser på at dere skjønner hva jeg mener her.

Flere steder langs veien satt det kvinner og barn og vasket klær. Vi lurte på hvorfor de satt så tett opptil veien og gjorde dette, og sjåføren vår kunne fortelle at det var fordi det var nærmest vannet. Videre så vi mange som hentet vann i brønner og som fraktet store kurver og annet på hodet. Vi så mange hardt arbeidende menn, kvinner og barn på jordene, og vi så stadig afrikanere som gikk eller syklet på lange, øde strekninger. Vi fikk ikke knipset bilder av alt vi ønsket, for vi kjørte i 120 km/t for det meste.

Føler ikke at jeg klarer å gi noe godt skriftlig bilde av alt vi har sett i dag, så jeg håper det hjelper litt med bildene jeg har lagt ut.

God natta! Nå må jeg kose puta, for i morgen skal vi tidlig opp. Da skal vi på besøksrunde til de fem skolene vi skal undervise på. Det blir utrolig spenende, og jeg gleder meg masse til det.

Vel fremme

2010-01-16T12:48:00.001-08:00

I skrivende stund sitter jeg på en forholdsvis hard seng i rommet som skal være hjemmet mitt de neste fem ukene. Over meg henger en klædd av en myggnetting, og veggene skriker etter et nytt strøk maling. Jeg er i Afrika. I Malawi. Nærmere bestemt i Llilongwe og har fått tildelt et rom på Korea Garden Lodge med Kristine som samboer.

Etter en lang flyreise med henholdsvis to mellomlandinger, kom vi endelig frem i formiddag, dog noen timer forsinket. Flyet fra Amsterdam i går kveld ble nemlig tre timer forsinket. Men det tok vi alle med godt humør, og det er deilig å være fremme nå.

Et lite skår i gleden er at hele 10 av 28 kofferter er borte. 10 kofferter! Godt gjort altså :p. Deriblant en av mine. Så jeg mangler utrolig mye ting som toalettsaker, slettetang og klær. Men jeg fikk i det minste en koffert, selv om den inneholdt mest utstyr og skoleklær. Tre av de andre jentene fikk ikke noen av koffertene sine. Så jeg har ikke lov til å klage akkurat.
Grunnen till at så mange kofferter er borte, antas å være at det ikke var plass på flyet fra Nairobi til Liliongwe, slik at de ble stående igjen der. Forhåpentligvis kommer de i morgen. Da blir det nok mange takknemlige studiner her på Korea Garden Lodge. Deriblant meg!!!

Da vi gikk ut av flyet i Lilongwe ble vi møtt av en liten forsamling med rektorer og lærere som sto med et stort norsk flagg og vinket til oss. De var så koselig og behjelpelig med bagasje og kjøring hit til motellet.

Vi rakk en dupp i bassenget før vi gikk på rommet for å dusje og skifte, og det var bare heeelt skjønt. Det begynte selvsagt å regne og tordne da vi badet. Det er tross alt regntid her nå, men vi fikk jo dukket oss litt. Nok til at vi kviknet til litt i hvert fall.

Nå skal vi straks i et møte, for deretter spise middag. Det blir deilig. Mitt store problem er dog hva jeg skal ha på meg! Har jo kun skoletøyet, som da består av trøtte skjørt til under knærne og trauste topper. Jaja, har man ikke større problemer enn det på en lørdagskveld, skal man vel ikke klage.
Ha en super lørdagskveld! Blogges!!

(Må legge til at internetten er virkelig dårlig her. Dette innlegget skulle vært publisert for fem timer siden, men først nå klarte jeg å få det inn på bloggen. Så om oppdateringene ikke kommer så ofte som jeg i utgangspunktet ønsket, så er det pga dårlig nettilgang).

En liten forsmak på Malawi

2010-01-13T14:28:00.000-08:00

Fra vinter til sommer om 3 dager

2010-01-12T09:32:00.000-08:00

Jeg har opprettet denne bloggen dags dato ene og alene fordi jeg er så heldig at jeg har fått lov til å være med på en once-in-a-lifetime-opplevelse.

Da jeg begynte på lærerhøgskolen høsten 2008, snakket jeg med noen 2. årsstudenter som skulle ha praksis i Malawi, og de var helt i hundre og la ut i det vide og det brede om dette. Det hørtes utrolig spennende ut, men jeg slo raskt i fra meg tanken om at dette var noe jeg kunne søke på også. Jeg har jo to gutter jeg ikke kan reise i fra. Men et drøyt halvår senere, ble dette et tema igjen. Det var tid for å fylle inn skjema for hvor vi ville ha praksis i 2. klasse. Malawitankene hadde festet seg, og med litt påvirkning fra andre i klassen, og med alle tiders oppbacking fra guttenes pappa, som sa "Dette kan du ikke la gå fra deg. Reis! Jeg kan ha guttene mens du er borte!", så ble søknad om utenlandspraksis skriblet ned.

Fortsatt ambivalent i forhold til om jeg egentlig ville reise så langt bort fra ungene, ble jeg kalt inn til intervju hos skoleledelsen. Og ikke mange dagene etter, fikk jeg tilbakemelding om at jeg var valgt ut til å reise.

15. januar 2010 er datoen for avreise. Hjemreise er satt til 21. februar. Hele 5 uker i Afrika; i Malawi - et av de fattigste landene i verden.

Vi er åtte allmennlærerstudenter som drar, samt fire førskolestudenter, og det er fem skoler vi blir fordelt til å jobbe på. Vi allmennlærerstudentene skal jobbe i 5.-7. klassetrinn - og da i klasser med opptil 130 elever i. Undervisingen skal foregå på engelsk.

Det blir en helt ny verden for oss. En helt ny opplevelse. Helt nye utfordringer. Men man kan jo ikke la en slik mulighet gå fra seg. Jeg kommer jo aldri til å få en sånn sjanse igjen, så det er jo bare å hoppe i det.

Jeg er veldig spent og fortsatt ambivalent i forhold til å reise. Det er 17 timers flyreise hver vei og FEM UKER vekk fra de jeg er glad i.. Det er lenge det...
Til gjengjeld blir nok opplevelsene bokstavlig talt, ut av en annen verden :) - og det blir noe jeg alltid vil ha med meg gjennom livet.

Det blir vel ikke så ubehagelig å bytte bort fem uker med kald vinter mot sommertemperatur, skjørt og sandaler heller.

Denne bloggen skal fungere som en type dagbok under mitt opphold i Malawi, og jeg kan helt bestemt love at bloggen vil bli ofte oppdatert. Så følg med! Jeg skal prøve å få lagt inn både bilder og filmsnutter ved siden av litt skriblerier om daglige opplevelser.

15. januar....det er bare 3 dager til det...