Safari!

Jeg har jo fortsatt et par blogginnlegg tilgode her på Malawibloggen min, og den ene handler om safarien vi var på den nest siste helgen vi var i Afrika.

Fredags morgen den 12. februar dro vi fra Korea Garden Lodge og satte kursen mot Zambia og Wildlife Camp. Seks timer senere ankom vi campen både spente og noe mørbanket. Store deler av veien dit var nemlig veldig humpete, men det var jo en viss sjarme ved det også. ;)

Wildlife Camp har virkelig riktig navn, for campen ligger jo midt i villmarka med ville dyr både i og utenfor campen. Da vi kom dit og fikk utdelt nøkkelen til bungalowen vi skulle bo i, sa innehaveren: "Watch out for the elephant!" Og det var jo ikke tull engang, for på vei bort til vår bungalow, som kun lå to små minutter gange unna, møtte vi på både elefant, flodhest og et gigapiggsvin. Det skal sies at vi ble kjørt da.. vi fikk jo ikke lov å gå, forståelig nok. :)

Dagen etter sto to safarier for tur. Først en morgensafari fra klokka 6-10. Så en kveldssafari fra kl 16-21. Det var utrolig opplevelse, og vi fikk virkelig se alt som var mulig å se. Guiden vår sa "Det blir ikke bedre enn dette!" :). Vi hadde visstnok fått oppleve å se så mange dyr på en dag, som de normalt ville ha sett på tre-fire utflukter. Og det var jo ikke bare det at vi så dyrene - vi så dem på NÆRT HOLD. Både løver og elefanter strøk jo tett inntil de åpne bilene vi satt i. Helt rått! :)

I stedet for å legge ut x antall bilder, så har jeg laget en liten photostory-sak. Håper dere får i et ok innblikk i hva vi fikk se selv om det går litt fort i svingene med bildeskiftinga. :)

Enjoy! :)

Albinogutten på Chatuwa

Den første dagen vi var på Chatuwa, var vi rundt i de forskjellige klassene og hilste på. I en av femteklassene la vi merke til noe som slo oss som helt uvanlig. En hvit gutt i havet av mørke barn. Han hadde en solhatt på hode og han holdt hendene opp i ansiktet, som om han ville skjule seg for oss.

Han så ut som oss – like blek og fargeløs som oss nordmenn fra det kalde nord. Men han var like fullt en afrikansk gutt. Han hadde de afrikanske trekkene, men han var hvit. Han var albino.



Vi fikk veldig vondt av han, for det kan ikke være lett å være så annerledes. En albino i Norge skiller seg ikke ut på samme måte som en albino i Afrika. Rektor fortalte oss at han hadde vært en del plaget på skolen, og at han hadde vært i en del bråk fordi han ble fysisk når han ble ertet. Heldigvis hadde rektor og lærerne tatt dette på alvor, og i den senere tiden har det gått mye bedre for Julius, som denne gutten heter.

Albinoer mangler pigmenter i hele kroppen, også i iris. Det vil si at han har ekstremt dårlig synsskarphet. Da jeg dro hjemmefra, fikk jeg med en del briller fra Interoptik hvor jeg jobber, og det slo meg at jeg kanskje kunne ha en brille til Julius. Men etter å ha sett journalen hans på rektors kontor, forsto jeg raskt at jeg ikke hadde noe å hjelpe Julius med. Han har en styrke på -30 og -25, og brillene jeg hadde med var laaangt fra denne styrken.

Jeg kontaktet Catharina, en av våre flinke optikere, og hun gikk raskt til verks, og helt utrolig nok fant hun en brille med styrke -22,5, samt en god solbrille. Disse sendte hun med en av Kjølberglærerne som kom ned for å være sammen med oss de to siste ukene.

Jeg var veldig spent på om disse brillene ville være til hjelp for Julius. Men jeg håpet jo at de ville være bedre enn ingenting. Stakkars gutten gikk jo rundt og så ingenting!

Det passet seg slik at det var på bursdagen min vi tok med disse brillene på skolen. Inspektøren hentet Julius og tok han med til oss på rektors kontor. Han var litt sjenert og forsiktig, men smilte til oss da jeg fortalte om hvorfor han var blitt hentet. Jeg forklarte at brillene kanskje ikke ville fungere godt nok, men at jeg ville han skulle prøve de på.

Han forsto engelsk, men inspektøren oversatte likevel det jeg sa til chichewa. Jeg satte brillen på han, og i samme øyeblikk kom et stort smil frem i ansiktet hans. Han sa noe til inspektøren, og inspektøren sa: ”He can see!” Jeg fikk sånne go’-frysninger over hele kroppen, og tårene presset på i øyekroken. Det var virkelig utrolig sterkt å se hvor glad og overrasket Julius ble da han fikk på brillene. Han kunne se! Og jeg kunne ikke fått en bedre bursdagsgave.

Tusen takk, Catharina, for det du har gjort for denne gutten. Med disse brillene, vil hverdagen hans forløpe så mye enklere. Og tenk for en glede for han å kunne se noe rundt seg igjen!

Til mine trofaste lesere

Den siste tida har det vært fullt kjør, og jeg har ikke hatt helt tida til å blogge. I helga var det safari i Zambia, og de siste dagene har det vært avslutning på avslutning på avslutning.

I morgen lander vi på Gardemoen, og jeg gleder meg såååå til å komme hjem til mine kjære <3 <3 <3.

Lover å blogge meg ferdig etter hjemkomst. I løpet av neste uke bør det ligge i hvert fall tre nye bloggingser her hos meg: En om en svært svaksynt albinogutt som får briller, en om den fantastiske safari'n og en om avslutningsuka vår. Så titt gjerne innom her, selv om jeg ikke er i Malawi lenger. :)

Village walking

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dette blogginnlegget, eller om jeg i det hele tatt klarer å skrive om det på en måte så dere klarer å ane hva vi opplevde i går.

Hver onsdag er det noe man kaller Village walking, eller oversatt til norsk: Landsbyvandring. Det er lokale lærere som går rundt i fattige landsbyer for å få unger til å begynne på skolen. De fattigste av de fattige har ikke råd til å sende ungene på skolen og trenger barna hjemme for å hjelpe til. Det koster ikke mye å gå på skolen, men det er eksamensavgifter og skoleuniform som koster. De fattigste har ikke penger til dette.

I går ble vi med Belinda, som har ansvaret for landsbyvandringen. Denne dagen skulle vi ikke gå for å fange opp unger til skolegang, men for å gi klær og leker som vi hadde med oss hjemmefra. Belinda hadde på forhånd funnet de fattigste i landsbyen og bedt de samle seg på et sted.

Fra det øyeblikket vi svingte inn i fattigstrøket før Chandkandwe skole, hvor vi skulle møte Belinda, hadde jeg vondt i magen. Det gjør faktisk fysisk vondt i kroppen å se hvor fattige de er her. Jeg hadde ikke ork denne gangen til å knipse bilder langs veien, for synet som møter oss langs den veien er overveldende. Jeg blir så lei meg, og en følelse av maktesløshet lå over meg. Vi har sett så mye fattigdom her, at man blir psykisk sliten av det.
I går kjente jeg at maktesløsheten virkelig tok meg.

Som vanlig ble vi møtt av glade barn da vi kjørte inn på skoleområdet, hvor bussen skulle stå parkert mens vi var på landsbyvandringen. Vi tok med oss sekker og poser med klær og begynte å gå bortover den støvete veien som var dekket av rød sand. Langs veien gikk vi forbi hus med unger og mødre. Kan ikke si jeg la merke til menn der, men det kan ha vært tilfeldig. Vi ga litt underveis til dem vi gikk forbi, blant annet ga jeg tegnesaker til ei lita jente. Hun strålte opp, og moren sendte en takknemlig smil til meg.

Vi så mye som gjorde voldsomme inntrykk. Det var barn i slitte og møkkete klær langs hele veien, og ei lita jente holdt en død kylling, med fjær og det hele, i hånden… Vi ble helt satt ut, og håpet at hun ikke gikk og spiste på den – selv om det var virkelig det det så ut som om hun gjorde.

Det hadde tatt en halvtimes tid og vel så det for å nå stedet som Belinda hadde avtalt at vi skulle til. På bakken utenfor små hus med stråtak, satt eldre kvinner og menn og tittet forhåpningsfullt på oss. Det krydde med barn og ungdom der, og de fikk beskjed om å sette seg på bakken foran oss, for at vi kunne begynne å dele ut det vi hadde med oss. Planen var at alle i hvert fall skulle få en ting hver seg.
Dette synet var vanskelig for mange av oss. Her satt de fattigste av de fattige, og vi hadde kun litt klær å dele ut til dem. Hvor skulle vi begynne? Jeg la merke til at mange ikke hadde sko på føttene engang og begynte å gi ut de to parene jeg hadde med. To fattige par sko… Men det var to glade tenåringsjenter som smatt føttene inn i dem med det samme, og det var jo gledelig å se.

Det gikk ikke lange stunden før det ble helt kaotisk. Klærne ble revet ut av hendene våre, og posene og sekkene ble alt for fort tømt. Vi klarte ikke å holde styr på om alle fikk en ting hver seg, men det kan jeg med sikkerhet si at de nok ikke fikk. Hele denne seansen ble for sterk for flere av oss jentene, og tårene var ikke mulig å holde tilbake.

Med tunge hjerter begynte vi å gå tilbake, og mange av landsbybeboerne fulgte etter oss. De håpet å få mer. Men nå var det jo tomt. Caroline hadde litt tøy til helt nyfødte igjen i sekken sin, og det ble gitt langs veien tilbake, der hvor vi så det var spedbarn.

Da vi kom tilbake til skolen, ble vi ført inn på personalrommet og servert kald brus. Alle som en var stille og tomme i blikket. Hvilke inntrykk vi hadde fått – det var for hardt å fordøye! Tårene rant hos flere, og undertegnede klarte ikke holde hulkene tilbake. Det er sååå vondt å se hvor lite de har! De har ingenting! Virkelig ingenting! Men igjen må jeg presisere; det er utrolig mange smilende og glade barn å se i all denne elendigheten. De viser så stor glede når vi kommer. Det er helt uforståelig.

Jeg vet nå hva John, rektoren på Mwenyekondo, mente da han sa at alle i Norge er rike. Han var i Fredrikstad i fjor, og da vi snakket om det under åpningsmiddagen da vi kom ned hit, sa han til meg: ”Alle er rike der”. Og han har helt rett. Vi er rike! Vi har jo det vi trenger. Visst kan vi føle at pengene ikke strekker til noen ganger, men vi er ikke fattige. Langt ifra. Vi er rike. Vi har det vi trenger, og jeg kommer til å tenke meg om en og to ganger før jeg klager igjen!

En dag i 1. klasse

I Norge begynner skoleåret i august, mens her i Malawi begynner det i desember. Det vil si at elevene har kun gått ca to måneder på skolen i dette semesteret. Det merket jeg spesielt godt i går. Da var jeg i første klasse for å observere elevene og hvordan undervisningen er der.

På Chatuwa, skolen jeg jobber på her i Malawi, er det slik at eleven ikke får pulter og stoler før i 5. Klasse. Så i førsteklassen jeg observerte i går, satt alle som en rett på murgulvet. Når alle er tilstede, er det 165 elever i alderen 6-9 år i denne klassen. Grunnen til at det ikke er kun 6-åringer i 1.klasse, er at mange elever begynner alt for sent på skolen. Og det er heller ikke som i Norge, hvor det er lovpålagt at alle elever, uavhengig av ferdighetsnivå og innsats, rykker opp et trinn etter et år uavhengig om de har nådd trinnets mål eller ikke. Her hender de at de går om igjen både en, to og tre ganger.

Siden det er så mange elever i klassen, er det to lærere der hele tiden.
Første time startet med at den ene læreren ”trakk opp” en radio. Da den var fulladet, satt hun den på og ut kom det, for meg, utydelige og alt for lave instruksjoner. Elevene skal med dette lære å ta imot instruksjoner. Det ene de gjorde var blant annet å reise seg opp å hinke. Videre snakket radiomannen” om forskjellige ting som politi, lege, husdyr og dyrking av grønnsaker. Læreren spurte da elevene diverse spørsmål rundt dette for å se om de har fått med seg det viktigste.





Etter en halvtime gikk de over til et annet emne. Nå tok læreren frem papirutklipp av to sirkler, et kvadrat, en trekant og et rektangel. Elevene lærte de engelske betegnelsene på figurene og noen fikk komme på tavla å tegne dem. Videre fikk de beskjed om å tegne dem ned i kladdebøkene sine – bøker som var slitte, gule og svært fillete.





Etter to skoletimer fikk de en ti minutters pause. Da de kom inn sto det” Lek, Dans, Sang” på programmet. Denne dagen lærte de en ny lek ved at læreren plukket ut en håndfull elever for å demonstrere leken. Så bar det ut på gressplenen med godt over 100 elever. Leken slo an, og det var herlig å se alle barna som koste seg ute i sola.





Skoledagen til førsteklasse varer bare fra halv åtte til ti over ti, så etter lekestunden, var det tid for å gå hjem. Jeg var ganske så tung i hodet etter å ha tilbrakt drøye to timer sammen med de ferske førsteklassingene. Det var merkbart at de ikke har gått lenge på skolen. Ja, mange var flinke til å sitte i ro, men desto flere var ganske så urolige, og lyden bar godt – det skal jeg love dere! Noen dyttet borti hverandre og småkranglet, mens andre sladret på noen som smugspiste i timen.

Resten av skoledagen tilbrakte jeg hos 7a, og jeg må innrømme at jeg nok trives litt bedre på dette klassetrinnet. :)

Jeg må nevne en liten episode fra begynnelsen av friminuttet, da ei lita jente sto gråtende igjen i klasserommet. I den hånda hadde hun ”skolesekken” sin, som da var en slitt bærepose, og i den andre hånda holdt hun et tomt kjekspapir. Det viste seg at noen hadde spist opp kjeksen i timen og lagt det tomme papiret tilbake i posen uten at hun hadde sett det. Dette var matpakka hennes i dag… to små kjekser… og nå var den borte. Store tårer rant nedover kinna hennes, og hun hikstet av fortvilelse. Åååå, så vondt det var å se. Heldigvis hadde jeg litt kjeks i sekken min, så skolematen ble reddet for denne gangen.

Barnehjemsbesøk og en rørende dag på Capital

I går besøkte vi et barnehjem for barn mellom 0-2 år. Det heter Ministry of hope –Crisis Nursury og har til nå reddet 350 barn. Dette er barn som enten er foreldreløse, ikke har foreldre som er kapable til å ta seg av dem, barn som er forlatt eller er HIV-smittet.

Det er for tiden 20 barn i alderen 3 uker til 20 mnd der, og det er rundt 18 ansatte. Det er fem på jobb av gangen, og da har de ansvaret for fire barn hver seg. I helga er de færre på jobb, og hver av de ansatte har dermed ansvar for flere barn. De jobber 17 timers vakter, og etter en vakt har de fri i 3 dager før de går på nok en 17 timers vakt. Vakten går i ett med mating, bleieskift, trøst og lek.

Vi var der i rundt halvannen times tid, og det var mange inntrykk på den korte tida. De største ungene var så kontaktsøkende. De kom krabbende eller tuslende med hendene strakt imot oss, og da vi løftet dem opp, strålte ansiktene opp i store smil. De var så takknemlige for oppmerksomheten de fikk og var ikke skye i det hele tatt.

Da vi løftet opp de minste babyene som lå og gråt i sengene sine, stilnet gråten med det samme. Det var helt tydelig at nærkontakt og kroppsvarme var noe de trengte, og det var ikke lett å legge de fra seg igjen. Mange av dem var veldig små. Det var blant annet et tvillingpar der som var 2 mnd gamle. De var mye mindre nå, 2 mnd gamle, enn hva mine barn var da de var nyfødte – MYE mindre. De så så skjøre, tynne og små ut at flere av jentene ikke torde løfte de opp.

Barna blir levert tilbake foreldre eller annen familie eller bortadoptert når de er rundt halvannnet år. De vil ikke holde lenger på dem, av hensyn til at barna knytter seg til dem. De mener at i en alder av halvannet år, klarer barna å knytte nye relasjoner uten å ta for stor skade av å bli tatt bort fra de menneskene og omgivelsene de er vant med.

Da vi skulle dra derfra, snakket jeg litt med de ansatte og takket for at vi fikk komme på besøk. Jeg synes de gjør en fantastisk jobb der og sa dette til dem. De gir virkelig mye av seg selv, og at det er svært krevende å skulle gi av seg selv til barn som forsvinner ut av livene deres etter en stund, sier seg selv. Det må være veldig tøft. De var takknemlige for besøket vårt, og jeg skulle veldig gjerne tatt turen dit igjen. Jeg spurte forøvrig om det var noen av barna som var syke, og heldigvis er alle barna som bor der nå, friske.

Jeg får helt vondt av å tenke på at disse småtassene er forlatt eller ikke har famile. Alle barn fortjener å ha noen som tar vare på dem og elsker dem. Barna på dette barnehjemmet har det nok bedre enn mange andre barn i Malawi, men allikevel gjør det vondt i hjertet å se at de mangler et ordentlig hjem og foreldre som elsker dem.

Matingstid - her sitter de litt "større" barna og drikker morsmelkerstatning fra tutekopp.

Koser seg med melka si jooo <3.>

Ei lita vakker jente - roet seg helt når vi løftet henne opp.

Denne søte jenta kom imot meg med utstrakte armer. Hvem kan motstå noe sånt??? :)

Kristine (foran) og Elise (bak) med hvert sitt lille nurk <3>

I dag dro syv av jentene til et keramikkverksted og et stenhoggeri, mens fem av oss benyttet den solrike dagen til å slappe av på Capital. Vi inviterte med den ene sjåføren og familien hans.

Siden kona hans fødte en datter for tre dager siden, tok han med seg svigerinnen for å hjelpe til med barna. Sønnene hans er 5 og 11 år gamle, og de har aldri badet før, verken i hav, innsjø eller basseng.

Å se de to guttene boltre seg i bassenget, var en stor opplevelse for oss jentene. Som de koste seg! Kan ikke beskrive gleden de viste. Og Julius og Amy, som sjåføren og svigerinnen heter, koste seg masse de også. De var så takknemlige for at de fikk være med, og å se at noen blir så glade for noe vi ser på som småting, varmer virkelig.

For inngang på Capital samt mat og drikke for denne familien betalte vi 5700 kwartza, noe som tilsvarer 285 norske kroner. Månedslønnen til sjåføren er 8000 kwartza…

Far og sønner storkoser seg i bassenget. Se, for en glede!!

Ida sto for svømmeopplæringen. Amy var veldig lærevillig. :)

Eldstegutten på 11 år lærte faktisk å svømme under vann i dag - første gangen han noen gang har badet. Flinke Ida - den fødte svømmelærer! :)

Alt i alt en kjempefin helg, men man sitter helt klart igjen med mange inntrykk – noen fine og varme inntrykk, andre litt vanskeligere inntrykk. Men jeg er veldig glad for å ha muligheten til å oppleve alt dette.

Ubuden "gjest" på rommet

Nok en sen kveld fikk vi uønsket besøk på rommet vårt. Kristine og jeg var i ferd med å legge oss da vi oppdaget den mørke skikkelsen. Kristine skrek høyt, og jeg kjente det gikk kalde gufs nedover ryggen. Jeg løp bort til Kristine, og til min store skrekk, så jeg at han var tilbake. Den svarte, fryktinngytende inntrengeren fra to dager tilbake.

Jeg klarte på merkelig vis å summe meg og fikk stengt han inne på badet. ”Hent hjelp!” ropte jeg til Kristine. Jeg passet på at han ikke kom noen vei, og i løpet av få sekunder var Kristine tilbake med en av de ansatte i restauranten. Han var bevæpnet med en stor sprayboks. Han åpnet døren til badet, og Kristine og jeg trakk oss småhysterisk ut i gangen. Vi var livredde for at den fremmede skulle kaste seg over oss.

Uredd gikk kelneren inn på badet, og han nølte ikke med å bruke våpenet sitt. Men den mørke inntrengeren skulle vise seg å ikke gi seg uten kamp. Idet vår redningsmann gikk til angrep og sprayet ut dødelig gift, klarte den grusomme gjesten på utrolig vis å komme seg bak vår tapre hjelper. Et øyeblikk var vår hjelper rådvill, og dunsten av gift lå som et skylag på badet. ”It’s on your body!!!” skrek Kristine skrekkslagen, jeg så hvordan tårene hennes rant av ren frykt.
Den modige hotellansatte fikk feiet inntrengeren i gulvet, og i løpet av få sekunder var det over.

Vi pustet lettet ut, men var fortsatt ganske oppskaket. Vi hadde naturligvis vekket flere av de andre som bor i samme gang som oss. Kathrine, en av førskolestudentene som bor nederst i gangen, var minst like redde som oss.
”Is he dead? Is he all dead? HE’S MOVING! You have to kill him!!” skrek hun, og øynene viste stor frykt. Kveldens helt bare lo og forsikret henne at det ikke var noen fare.

Etter den store ståheien, låste vi døra bak oss og tittet mistenksomt inn på badet. ”Du må tette hullet, Lise! Du MÅ tette hullet!!! Sånn at det ikke kommer flere ekle inntrengere.” Og Lise, som egentlig var minst like redd som Kristine, gikk til verks. Etter å nøye ha gransket hele badet, gikk jeg forsiktig inn. Papir ble dyttet langs hele sprekken ved badekaret, og plasterteip ble brukt til å holde papiret på plass.

INGEN FLERE KAKKERLAKKER ER VELKOMNE PÅ ROM G-38. INGEN!!!

Legg merke til at kakkerlakken sitter på rompa hans!!! Hjelp!!!

Inntrengeren er overmannet. Vi kan puste lettet ut.

Vi vil ikke ha flere sånne gjester!!!!!