- En dagbok fra praksis i Afrika vinteren 2010 -

torsdag 11. februar 2010

Village walking

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dette blogginnlegget, eller om jeg i det hele tatt klarer å skrive om det på en måte så dere klarer å ane hva vi opplevde i går.

Hver onsdag er det noe man kaller Village walking, eller oversatt til norsk: Landsbyvandring. Det er lokale lærere som går rundt i fattige landsbyer for å få unger til å begynne på skolen. De fattigste av de fattige har ikke råd til å sende ungene på skolen og trenger barna hjemme for å hjelpe til. Det koster ikke mye å gå på skolen, men det er eksamensavgifter og skoleuniform som koster. De fattigste har ikke penger til dette.

I går ble vi med Belinda, som har ansvaret for landsbyvandringen. Denne dagen skulle vi ikke gå for å fange opp unger til skolegang, men for å gi klær og leker som vi hadde med oss hjemmefra. Belinda hadde på forhånd funnet de fattigste i landsbyen og bedt de samle seg på et sted.

Fra det øyeblikket vi svingte inn i fattigstrøket før Chandkandwe skole, hvor vi skulle møte Belinda, hadde jeg vondt i magen. Det gjør faktisk fysisk vondt i kroppen å se hvor fattige de er her. Jeg hadde ikke ork denne gangen til å knipse bilder langs veien, for synet som møter oss langs den veien er overveldende. Jeg blir så lei meg, og en følelse av maktesløshet lå over meg. Vi har sett så mye fattigdom her, at man blir psykisk sliten av det.
I går kjente jeg at maktesløsheten virkelig tok meg.

Som vanlig ble vi møtt av glade barn da vi kjørte inn på skoleområdet, hvor bussen skulle stå parkert mens vi var på landsbyvandringen. Vi tok med oss sekker og poser med klær og begynte å gå bortover den støvete veien som var dekket av rød sand. Langs veien gikk vi forbi hus med unger og mødre. Kan ikke si jeg la merke til menn der, men det kan ha vært tilfeldig. Vi ga litt underveis til dem vi gikk forbi, blant annet ga jeg tegnesaker til ei lita jente. Hun strålte opp, og moren sendte en takknemlig smil til meg.

Vi så mye som gjorde voldsomme inntrykk. Det var barn i slitte og møkkete klær langs hele veien, og ei lita jente holdt en død kylling, med fjær og det hele, i hånden… Vi ble helt satt ut, og håpet at hun ikke gikk og spiste på den – selv om det var virkelig det det så ut som om hun gjorde.

Det hadde tatt en halvtimes tid og vel så det for å nå stedet som Belinda hadde avtalt at vi skulle til. På bakken utenfor små hus med stråtak, satt eldre kvinner og menn og tittet forhåpningsfullt på oss. Det krydde med barn og ungdom der, og de fikk beskjed om å sette seg på bakken foran oss, for at vi kunne begynne å dele ut det vi hadde med oss. Planen var at alle i hvert fall skulle få en ting hver seg.
Dette synet var vanskelig for mange av oss. Her satt de fattigste av de fattige, og vi hadde kun litt klær å dele ut til dem. Hvor skulle vi begynne? Jeg la merke til at mange ikke hadde sko på føttene engang og begynte å gi ut de to parene jeg hadde med. To fattige par sko… Men det var to glade tenåringsjenter som smatt føttene inn i dem med det samme, og det var jo gledelig å se.

Det gikk ikke lange stunden før det ble helt kaotisk. Klærne ble revet ut av hendene våre, og posene og sekkene ble alt for fort tømt. Vi klarte ikke å holde styr på om alle fikk en ting hver seg, men det kan jeg med sikkerhet si at de nok ikke fikk. Hele denne seansen ble for sterk for flere av oss jentene, og tårene var ikke mulig å holde tilbake.

Med tunge hjerter begynte vi å gå tilbake, og mange av landsbybeboerne fulgte etter oss. De håpet å få mer. Men nå var det jo tomt. Caroline hadde litt tøy til helt nyfødte igjen i sekken sin, og det ble gitt langs veien tilbake, der hvor vi så det var spedbarn.

Da vi kom tilbake til skolen, ble vi ført inn på personalrommet og servert kald brus. Alle som en var stille og tomme i blikket. Hvilke inntrykk vi hadde fått – det var for hardt å fordøye! Tårene rant hos flere, og undertegnede klarte ikke holde hulkene tilbake. Det er sååå vondt å se hvor lite de har! De har ingenting! Virkelig ingenting! Men igjen må jeg presisere; det er utrolig mange smilende og glade barn å se i all denne elendigheten. De viser så stor glede når vi kommer. Det er helt uforståelig.

Jeg vet nå hva John, rektoren på Mwenyekondo, mente da han sa at alle i Norge er rike. Han var i Fredrikstad i fjor, og da vi snakket om det under åpningsmiddagen da vi kom ned hit, sa han til meg: ”Alle er rike der”. Og han har helt rett. Vi er rike! Vi har jo det vi trenger. Visst kan vi føle at pengene ikke strekker til noen ganger, men vi er ikke fattige. Langt ifra. Vi er rike. Vi har det vi trenger, og jeg kommer til å tenke meg om en og to ganger før jeg klager igjen!

6 kommentarer:

  1. Hei.

    Huff da, Lise. Du fikk deg en hulkende start på bursdagen. Ja, det er ille at vi har alt og de ikke noe. Men likevel viser de glede over de små ting, mens vi griner fordi vi ikke får nok. Skammelig egentlig. Tror alle kunne hatt godt av en slik tur og sett reell fattigdom.

    Håper det kommer noe godt ut av dagen likevel. Gratulerer...

    Klem fra Mona C♥

    SvarSlett
  2. Hei Lise.
    Jeg leser bloggen din hver dag. Innlegget i dag var veldig sterk og jeg sitter her og gråter for barna i Malawi. Vi hadde besøk her hos oss av en jente fra Malawi, som bodde her i 10 dager i fjor. Hun var her sammen med rektoren som du nevner i innlegget ditt, i forbindelse med ett prosjekt vennskapskolene i Fredrikstad hadde med 5 Malawiskoler. Datteren min var med i workshoppgruppen så vi fikk oppleve på nært hold alle disse fantastiske menneskene som var på besøk her i Norge fra Malawi. Disse dagene med henne og resten av gjengen satt spor i oss alle her i familien og jeg kan knapt forestille meg hva slags inntrykk dere må sitte igjen med etter en slik dag. Håper resten av oppholdet ditt blir fint! Hilsen Renate Gjertsen (Tidligere Henriksen, jeg vet ikke om du husker meg fra Lisleby?)

    SvarSlett
  3. Så sant,så sant, Lise.
    Det er en stor skam at vi som er "så rike" klager....

    Skjønner godt at dette gjorde et sterkt inntrykk på dere, jeg kjenner følelsen bare av å lese....Uff, hjertet mitt brenner altså for de barna....For en opplevelse det hadde vært og dratt til Malawi og hjelpt disse som er så fattige,
    de er heldige som har fått besøk av "engelen Lise"...

    Gratulerer igjen vennen med dagen <3 <3 <3

    klem

    SvarSlett
  4. Hei Lise
    Så fint du skriver! Sterk skildring av opplevelsene ute i landsbyen... Synd at det ble slik, men de som fikk klær ble nok veldig glade, selv om ikke alle viste det på en høflig måte.

    Har vært med på mange turer i landsbyene da vi bodde i Malawi og startet Village Walk sammen med avdøde Mr.Chimpepa (døde da fjorårets studenter var i Malawi)Han og skolekommiteene gjorde en kjempejobb og fikk mange barn tilbake til skolen. Flott at flere av skolene følger dette opp fremdeles. Belinda er en viktig ressurs for Chankhandwe.

    Jeg håper dere får muligheten til en liten og litt hyggeligere tur til for å se hvordan oppfølgingen av barna foregår. Ved Mwenyekondo eller Chatuwa vil dere gå gjennom landsbyer med travle markeder. Kanskje møter dere en heksedoktor langs veien også?:)

    Tror ikke John har vært i Norge siden 2006, men han håper nok at det snart blir hans tur igjen:) Christon var her høsten 2008. Alle har en drøm om å komme hit, "hvor alle er så rike". Vi har nok ulike syn på hva rikdom er...

    Kos deg den siste tiden og god tur til Zambia:)

    Mvh Kathrine, en av fredskorpserne

    SvarSlett
  5. Bloggen din bidrar til å få rett perspektiv på tilværelsen! Det skal være sikkert og visst! Du bør nesten lage en liten bok av dette :)

    SvarSlett
  6. Hei!

    Dette var sterk lesing Lise.. Kan ikke forestille meg hvordan disse menneskene lever!

    Sikkert en flott opplevelse å få lov til gi så lite til disse menneskene og se så mye glede tilbake!!

    Enig med Mona, at vi ALLE hadde hatt godt av en slik opplevelse.. Tenker litt annerledes når man har fått slike ting, så tett innpå seg..

    Gratulerer med dagen som var:o)

    Klem Trude

    SvarSlett