Village walking

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dette blogginnlegget, eller om jeg i det hele tatt klarer å skrive om det på en måte så dere klarer å ane hva vi opplevde i går.

Hver onsdag er det noe man kaller Village walking, eller oversatt til norsk: Landsbyvandring. Det er lokale lærere som går rundt i fattige landsbyer for å få unger til å begynne på skolen. De fattigste av de fattige har ikke råd til å sende ungene på skolen og trenger barna hjemme for å hjelpe til. Det koster ikke mye å gå på skolen, men det er eksamensavgifter og skoleuniform som koster. De fattigste har ikke penger til dette.

I går ble vi med Belinda, som har ansvaret for landsbyvandringen. Denne dagen skulle vi ikke gå for å fange opp unger til skolegang, men for å gi klær og leker som vi hadde med oss hjemmefra. Belinda hadde på forhånd funnet de fattigste i landsbyen og bedt de samle seg på et sted.

Fra det øyeblikket vi svingte inn i fattigstrøket før Chandkandwe skole, hvor vi skulle møte Belinda, hadde jeg vondt i magen. Det gjør faktisk fysisk vondt i kroppen å se hvor fattige de er her. Jeg hadde ikke ork denne gangen til å knipse bilder langs veien, for synet som møter oss langs den veien er overveldende. Jeg blir så lei meg, og en følelse av maktesløshet lå over meg. Vi har sett så mye fattigdom her, at man blir psykisk sliten av det.
I går kjente jeg at maktesløsheten virkelig tok meg.

Som vanlig ble vi møtt av glade barn da vi kjørte inn på skoleområdet, hvor bussen skulle stå parkert mens vi var på landsbyvandringen. Vi tok med oss sekker og poser med klær og begynte å gå bortover den støvete veien som var dekket av rød sand. Langs veien gikk vi forbi hus med unger og mødre. Kan ikke si jeg la merke til menn der, men det kan ha vært tilfeldig. Vi ga litt underveis til dem vi gikk forbi, blant annet ga jeg tegnesaker til ei lita jente. Hun strålte opp, og moren sendte en takknemlig smil til meg.

Vi så mye som gjorde voldsomme inntrykk. Det var barn i slitte og møkkete klær langs hele veien, og ei lita jente holdt en død kylling, med fjær og det hele, i hånden… Vi ble helt satt ut, og håpet at hun ikke gikk og spiste på den – selv om det var virkelig det det så ut som om hun gjorde.

Det hadde tatt en halvtimes tid og vel så det for å nå stedet som Belinda hadde avtalt at vi skulle til. På bakken utenfor små hus med stråtak, satt eldre kvinner og menn og tittet forhåpningsfullt på oss. Det krydde med barn og ungdom der, og de fikk beskjed om å sette seg på bakken foran oss, for at vi kunne begynne å dele ut det vi hadde med oss. Planen var at alle i hvert fall skulle få en ting hver seg.
Dette synet var vanskelig for mange av oss. Her satt de fattigste av de fattige, og vi hadde kun litt klær å dele ut til dem. Hvor skulle vi begynne? Jeg la merke til at mange ikke hadde sko på føttene engang og begynte å gi ut de to parene jeg hadde med. To fattige par sko… Men det var to glade tenåringsjenter som smatt føttene inn i dem med det samme, og det var jo gledelig å se.

Det gikk ikke lange stunden før det ble helt kaotisk. Klærne ble revet ut av hendene våre, og posene og sekkene ble alt for fort tømt. Vi klarte ikke å holde styr på om alle fikk en ting hver seg, men det kan jeg med sikkerhet si at de nok ikke fikk. Hele denne seansen ble for sterk for flere av oss jentene, og tårene var ikke mulig å holde tilbake.

Med tunge hjerter begynte vi å gå tilbake, og mange av landsbybeboerne fulgte etter oss. De håpet å få mer. Men nå var det jo tomt. Caroline hadde litt tøy til helt nyfødte igjen i sekken sin, og det ble gitt langs veien tilbake, der hvor vi så det var spedbarn.

Da vi kom tilbake til skolen, ble vi ført inn på personalrommet og servert kald brus. Alle som en var stille og tomme i blikket. Hvilke inntrykk vi hadde fått – det var for hardt å fordøye! Tårene rant hos flere, og undertegnede klarte ikke holde hulkene tilbake. Det er sååå vondt å se hvor lite de har! De har ingenting! Virkelig ingenting! Men igjen må jeg presisere; det er utrolig mange smilende og glade barn å se i all denne elendigheten. De viser så stor glede når vi kommer. Det er helt uforståelig.

Jeg vet nå hva John, rektoren på Mwenyekondo, mente da han sa at alle i Norge er rike. Han var i Fredrikstad i fjor, og da vi snakket om det under åpningsmiddagen da vi kom ned hit, sa han til meg: ”Alle er rike der”. Og han har helt rett. Vi er rike! Vi har jo det vi trenger. Visst kan vi føle at pengene ikke strekker til noen ganger, men vi er ikke fattige. Langt ifra. Vi er rike. Vi har det vi trenger, og jeg kommer til å tenke meg om en og to ganger før jeg klager igjen!