Albinogutten på Chatuwa

Den første dagen vi var på Chatuwa, var vi rundt i de forskjellige klassene og hilste på. I en av femteklassene la vi merke til noe som slo oss som helt uvanlig. En hvit gutt i havet av mørke barn. Han hadde en solhatt på hode og han holdt hendene opp i ansiktet, som om han ville skjule seg for oss.

Han så ut som oss – like blek og fargeløs som oss nordmenn fra det kalde nord. Men han var like fullt en afrikansk gutt. Han hadde de afrikanske trekkene, men han var hvit. Han var albino.



Vi fikk veldig vondt av han, for det kan ikke være lett å være så annerledes. En albino i Norge skiller seg ikke ut på samme måte som en albino i Afrika. Rektor fortalte oss at han hadde vært en del plaget på skolen, og at han hadde vært i en del bråk fordi han ble fysisk når han ble ertet. Heldigvis hadde rektor og lærerne tatt dette på alvor, og i den senere tiden har det gått mye bedre for Julius, som denne gutten heter.

Albinoer mangler pigmenter i hele kroppen, også i iris. Det vil si at han har ekstremt dårlig synsskarphet. Da jeg dro hjemmefra, fikk jeg med en del briller fra Interoptik hvor jeg jobber, og det slo meg at jeg kanskje kunne ha en brille til Julius. Men etter å ha sett journalen hans på rektors kontor, forsto jeg raskt at jeg ikke hadde noe å hjelpe Julius med. Han har en styrke på -30 og -25, og brillene jeg hadde med var laaangt fra denne styrken.

Jeg kontaktet Catharina, en av våre flinke optikere, og hun gikk raskt til verks, og helt utrolig nok fant hun en brille med styrke -22,5, samt en god solbrille. Disse sendte hun med en av Kjølberglærerne som kom ned for å være sammen med oss de to siste ukene.

Jeg var veldig spent på om disse brillene ville være til hjelp for Julius. Men jeg håpet jo at de ville være bedre enn ingenting. Stakkars gutten gikk jo rundt og så ingenting!

Det passet seg slik at det var på bursdagen min vi tok med disse brillene på skolen. Inspektøren hentet Julius og tok han med til oss på rektors kontor. Han var litt sjenert og forsiktig, men smilte til oss da jeg fortalte om hvorfor han var blitt hentet. Jeg forklarte at brillene kanskje ikke ville fungere godt nok, men at jeg ville han skulle prøve de på.

Han forsto engelsk, men inspektøren oversatte likevel det jeg sa til chichewa. Jeg satte brillen på han, og i samme øyeblikk kom et stort smil frem i ansiktet hans. Han sa noe til inspektøren, og inspektøren sa: ”He can see!” Jeg fikk sånne go’-frysninger over hele kroppen, og tårene presset på i øyekroken. Det var virkelig utrolig sterkt å se hvor glad og overrasket Julius ble da han fikk på brillene. Han kunne se! Og jeg kunne ikke fått en bedre bursdagsgave.

Tusen takk, Catharina, for det du har gjort for denne gutten. Med disse brillene, vil hverdagen hans forløpe så mye enklere. Og tenk for en glede for han å kunne se noe rundt seg igjen!