- En dagbok fra praksis i Afrika vinteren 2010 -

søndag 7. februar 2010

Barnehjemsbesøk og en rørende dag på Capital

I går besøkte vi et barnehjem for barn mellom 0-2 år. Det heter Ministry of hope –Crisis Nursury og har til nå reddet 350 barn. Dette er barn som enten er foreldreløse, ikke har foreldre som er kapable til å ta seg av dem, barn som er forlatt eller er HIV-smittet.

Det er for tiden 20 barn i alderen 3 uker til 20 mnd der, og det er rundt 18 ansatte. Det er fem på jobb av gangen, og da har de ansvaret for fire barn hver seg. I helga er de færre på jobb, og hver av de ansatte har dermed ansvar for flere barn. De jobber 17 timers vakter, og etter en vakt har de fri i 3 dager før de går på nok en 17 timers vakt. Vakten går i ett med mating, bleieskift, trøst og lek.

Vi var der i rundt halvannen times tid, og det var mange inntrykk på den korte tida. De største ungene var så kontaktsøkende. De kom krabbende eller tuslende med hendene strakt imot oss, og da vi løftet dem opp, strålte ansiktene opp i store smil. De var så takknemlige for oppmerksomheten de fikk og var ikke skye i det hele tatt.

Da vi løftet opp de minste babyene som lå og gråt i sengene sine, stilnet gråten med det samme. Det var helt tydelig at nærkontakt og kroppsvarme var noe de trengte, og det var ikke lett å legge de fra seg igjen. Mange av dem var veldig små. Det var blant annet et tvillingpar der som var 2 mnd gamle. De var mye mindre nå, 2 mnd gamle, enn hva mine barn var da de var nyfødte – MYE mindre. De så så skjøre, tynne og små ut at flere av jentene ikke torde løfte de opp.

Barna blir levert tilbake foreldre eller annen familie eller bortadoptert når de er rundt halvannnet år. De vil ikke holde lenger på dem, av hensyn til at barna knytter seg til dem. De mener at i en alder av halvannet år, klarer barna å knytte nye relasjoner uten å ta for stor skade av å bli tatt bort fra de menneskene og omgivelsene de er vant med.

Da vi skulle dra derfra, snakket jeg litt med de ansatte og takket for at vi fikk komme på besøk. Jeg synes de gjør en fantastisk jobb der og sa dette til dem. De gir virkelig mye av seg selv, og at det er svært krevende å skulle gi av seg selv til barn som forsvinner ut av livene deres etter en stund, sier seg selv. Det må være veldig tøft. De var takknemlige for besøket vårt, og jeg skulle veldig gjerne tatt turen dit igjen. Jeg spurte forøvrig om det var noen av barna som var syke, og heldigvis er alle barna som bor der nå, friske.

Jeg får helt vondt av å tenke på at disse småtassene er forlatt eller ikke har famile. Alle barn fortjener å ha noen som tar vare på dem og elsker dem. Barna på dette barnehjemmet har det nok bedre enn mange andre barn i Malawi, men allikevel gjør det vondt i hjertet å se at de mangler et ordentlig hjem og foreldre som elsker dem.

Matingstid - her sitter de litt "større" barna og drikker morsmelkerstatning fra tutekopp.

Koser seg med melka si jooo <3.>

Ei lita vakker jente - roet seg helt når vi løftet henne opp.

Denne søte jenta kom imot meg med utstrakte armer. Hvem kan motstå noe sånt??? :)

Kristine (foran) og Elise (bak) med hvert sitt lille nurk <3>

I dag dro syv av jentene til et keramikkverksted og et stenhoggeri, mens fem av oss benyttet den solrike dagen til å slappe av på Capital. Vi inviterte med den ene sjåføren og familien hans.

Siden kona hans fødte en datter for tre dager siden, tok han med seg svigerinnen for å hjelpe til med barna. Sønnene hans er 5 og 11 år gamle, og de har aldri badet før, verken i hav, innsjø eller basseng.

Å se de to guttene boltre seg i bassenget, var en stor opplevelse for oss jentene. Som de koste seg! Kan ikke beskrive gleden de viste. Og Julius og Amy, som sjåføren og svigerinnen heter, koste seg masse de også. De var så takknemlige for at de fikk være med, og å se at noen blir så glade for noe vi ser på som småting, varmer virkelig.

For inngang på Capital samt mat og drikke for denne familien betalte vi 5700 kwartza, noe som tilsvarer 285 norske kroner. Månedslønnen til sjåføren er 8000 kwartza…

Far og sønner storkoser seg i bassenget. Se, for en glede!!

Ida sto for svømmeopplæringen. Amy var veldig lærevillig. :)

Eldstegutten på 11 år lærte faktisk å svømme under vann i dag - første gangen han noen gang har badet. Flinke Ida - den fødte svømmelærer! :)

Alt i alt en kjempefin helg, men man sitter helt klart igjen med mange inntrykk – noen fine og varme inntrykk, andre litt vanskeligere inntrykk. Men jeg er veldig glad for å ha muligheten til å oppleve alt dette.

2 kommentarer:

  1. Huff... Stakkars barn. Jeg kan godt skjønne at Madonna ville adoptere barn fra Malawi. Håper de finner seg en passende familie.

    Skal ikke ta med deg en hjem du da? Hehe...

    Klemz

    SvarSlett
  2. Gripende å lese, Lise....Det er jo slike barn mitt hjerte brenner for.....Tårene triller, når jeg leser innlegget ditt....

    Stakkars barn......

    Ta med deg ett dusin hjem du..kjenner fler som gjerne tar imot!!!!!

    klem

    SvarSlett