Herlig dag!

For en herlig dag vi har hatt på skolen i dag. Det var bare smil og latter i dag. Jeg hadde først matteundervisning i dag, og jeg kom meg gjennom den på en grei måte, tror jeg. Det var timen deretter vi hadde gledet oss til i dag. Da skulle vi ikke ha engelsk, som egentlig sto på timeplanen, men NORSK.:)

Vi startet med et aldri så lite rollespill, Kristine og jeg, hvor vi fremførte en liten hilse-frekvens som innholdt: Hei, god morgen, hvordan har du det, takk bare bra osv. Disse ordene og frasene terpet vi med elevene, så tok vi opp noen som fikk prøve seg foran klassen. Oj, så utrolig artig gøy det var! De var så fornøyd og glade, og det ble mye latter og moro.


Etter dette fortsatte vi å øve på ”Hode, skulder, kne og tå”, og når sangen var ferdig innøvd, tok vi alle elevene med ut. Det er jo fysisk umulig å gjøre bevegelsene til den sangen inne i klasserommet siden de sitter så tett i tett.

Ute stilte de seg opp som et kor, og så øvde vi videre med bevegelser. Ungene i denne klassen er fra 10-15 år, og til og med de store guttene på 15 år så ut til å synes at dette var veldig moro. Andre barn stimlet seg rundt og så på – dette var visst interessant, hehe. De lurte nok fælt på hva klasse 7b sang om. Jeg fikk filmet et par snutter med mobilen min, men jeg tviler på om jeg får lagt det ut mens vi er her i Malawi. MEN det kommer ut når vi er hjemme igjen i hvert fall.


Neste uke skal vi undervise i 7a. Nesten litt trist å bytte klasse nå, men sånn er det nå. Vi kommer til å undervise både 7a og 7b uka deretter da, så vi kommer til å være litt i 7b da. Siden de er så mange i klassen, har vi ikke sjans til å lære oss navna på elevene, men det er jo ikke noe tvil om at man blir glad i dem for det. Noen skiller seg jo ut ved at de er ekstra aktive i timen, og det er nok dem vi vil huske best. Sånn er det jo bare.

Helen har forresten bursdag i dag (Masse gratulerer med 21 års dagen, Helen!!!), så i kveld blir det en liten feiring for henne på Mamma Mia. Der har de supergod pizza, og det er veldig fint der. Blir nok koselig! Skriver om det i morgen.

EEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE!!

Dette er det elevene roper i kor når de er begeistret for noe. Sammen med store, levende øyne og brede glis, er dette nok til å smelte oss, for å si det sånn. Og dette ”EEEEEEEEEEEEEEEEEEEE!!” hørte vi flere ganger i løpet av engelsktimen i dag. For i dag lærte vi dem en norsk sang. Ikke en veldig spennende sang, men den slo an faktisk.

Foran 140 smilende og klappende elever sto Kristine og jeg og sang ”Hode, skulder, kne og tå”. Hehe! Og selvsagt med tilhørende bevegelser. Vi skrev opp alle ordene på tavla, så fikk vi elevene til å gjenta ordene etter oss. Det var superstas, og både elevene og vi lo mye denne timen. Da vi var ute i friminuttet etterpå, hørte vi flere av elevene gikk å synge på sangen. Morsomt! :)

I morgen skal vi har norsk i stedet for engelsk, og da skal vi lære dem noen enkle ord og fraser, samt øve mer på sangen. Det blir nok veldig gøy. Gleder oss til det.

Vi fikk ikke tatt bilder av dette dessverre, men har noen bilder fra undervisningen fra mattetimen i hvert fall. Bildet av den fine mannen som ”kunstneren” i klassen tegnet på tavla for oss da vi skulle lære dem sangen, må selvsagt også vises frem. :)

Etter skolen i dag, hadde vi halvannen times tid til avslapping. Så bar det hen til Chandkandwe; hvor Madeleine og Stine har praksis. Her fikk vi se litt av Girls Promotion Club, som er et tiltak for å få jenter tilbake på skolen. Her lærer de diverse ting, som brodering, strikking og matlaging. Videre blir de undervist i viktige emner som hiv og aids.

Veien til Chandkandwe går gjennom et slumområde, og det er utrolig trist å se hvor ille det er der. Samtidig er det så rørende å se gleden som barna der viser når vi kjører gjennom der. De vinker, smiler og ler mens de løper ved siden av bussen vår.



På Girls Promotion Club i dag sto brodering på agendaen. De skal sy stolputer, og i dag øvde de seg på korssting på små lapper. De var samlet i en stor hall, hvor de satt ved den ene veggen, tett i tett, og selvsagt på gulvet. Etterpå ble vi tatt med ut og de viste oss flere danser. De har en rytme og dansegleden man sjeldent ser, og det var en opplevelse og se gleden de viste. Mot slutten av besøket oss var det en netball-match (noe a la basketball-kamp) mellom lærerne og elevene. Det var stort engasjement fra begge parter, og heiagjengen var stor.


Det må legges vekt på at barna smiler og viser stor glede, men det skjærer allikevel i hjertet når vi ser hvor fattige de er. Mange av dem er rett og slett kledd i filler – hullete trøyer og skjørt og shortser som knapt henger sammen. Jeg gripes av hjelpesløshet, for jeg vil jo så gjerne hjelpe dem. Men det er jo bare en dråpe i havet hva jeg kan gjøre. Men oppi alt det elendige, må jeg bare si at jeg aldri noe sted har sett så strålende vakre og smilende barn. Vi har virkelig noe å lære av dem. Vi må slutte å klage på småting og lære å sette pris på det vi har.

Et typisk dagbokinnlegg

Nå er vi godt i gang med undervisningen, og vi har kommet inn i en type hverdag her, noe som gjør at dagene går fort. Dermed skjer det ikke så mye spennende for dere å lese om. Men slenger inn en liten oppdatering – for at mine kjære hjemme i Norge skal se at jeg har det bra.

Det er engelsk og matte vi underviser i denne uka, og jeg trives med det. Ungene imponerer og jobber utrolig godt i timene, og de er flinke til å gi respons når vi diskuterer emnet vi har.

Det er faktisk utrolig gøy å stå og undervise 140 elever! Tro det eller ei! Men det må nok elevene ta kred for, for de er virkelig noen fine unger å undervise. Allikevel gruer meg litt hver morgen, men når vi først er i gang, er det bare moro. Og jeg er veldig spent for matta i morgen og gruer meg litt ekstra for den, kjenner jeg…

Utover undervisning har det ikke skjedd stort de siste dagene. I dag har jeg ikke vært i sola engang, for jeg var så sliten. Jeg har sovet min første ”ettermiddagslur” her nede i dag ;). Og sååå godt det var! For vi blir slitne her. En blanding av varmen, mange inntrykk, jobbing og forberedelser til timer merkes på kroppen. At jeg har tatt det helt med ro etter undervisningen i dag, trengte jeg, kjenner jeg.

Middagen ble også inntatt her på hotellet, så det ble ikke noe farting ut med bussen heller. Maten kom fort, til en forandring, og klokka åtte var jeg allerede tilbake på rommet. Deilig i grunnen. Mulig det blir noe kortspill med jentene på rommet nederst i gangen. De snakket også om en styrketreningsøkt. Sporty jenter nedi gangen se. Formen min er litt rar i dag - er ikke helt i tipp-topp form, så det spøker litt for den treningsøkta for min del, tror jeg. Kunne dog sårt ha trengt den ;).

Ellers må jeg legge til at hjemlengsel og savn til mine kjære hjemme, merkes godt. Det er 12 dager siden vi dro hjemmefra – det er 25 dager til vi er hjemme igjen. Holder tellinga. Men det skal sies at jeg ville ikke vært foruten denne opplevelsen. Det er et privilegium at jeg får lov til å være med på dette, men det er veldig lenge å være borte fra dem man er glad i.

Håper dere har det fint hjemme alle sammen!

Første undervisningsdag

Dette blir en kort-kort bloggings. Er veldig trøtt og sliten i kveld, og klokka ringer 6 i morgen tidlig. Vi er tidlig oppe hver dag, og dagene er fulle av inntrykk. Det er i grunn ikke rart at når kvelden kommer, er vi en gjeng trøtte studiner her på Korea Garden Lodge.

Hele forrige uke gikk med til skolebesøk og observering. Denne uka startet praksisen vår for fullt. Det skal ikke stikkes under en stol at jeg var rimelig spent på hvordan de første undervisningstimene i dag skulle gå. Det er ikke bare det at vi skal undervise på engelsk, men klassene er jo bortimot fem ganger større enn vi er vant til å undervise i.

Vi kom på skolen i god tid før vi skulle i ilden 7.45. Da sto matematikk på programmen, og topic of the day var Adding and subtracting proper fraction. Nå til å begynne med underviser Kristine og jeg sammen, og etter hvert kommer vi til å undervise i hver vår klasse.

I dag var jeg først ut i ilden, og jeg var en smule nervøs sånn rett før vi gikk til klasserommet. Men oj! Såååå moro det var å undervise! Ungene er jo herlige. De sitter tett i tett – 140 elever (har nevnt antallet før, men det må bare nevnes på nytt igjen!) – og med stor interesse følger de med. Om det blir tendens til litt uro, holder det med å si ”Quiet, please”, så er det ro igjen. Helt utrolig!

Vi hadde matte de to første timene, så gikk det over til engelsk. Det var ingen pauser i mellom. Sånn er det her. Det er ikke pause mellom hver time, som vi er vant til i Norge. Det er 35 minutters undervisningstimer, så vi kjørte 3 x 35 minutters undervisning uten stopp i dag. Engelsken startet Kristine med, så hoppet jeg inn etter hvert.

Vi fikk gode tilbakemeldinger etter undervisningen, og det var veldig hyggelig. Vi følte jo også at vi var komfertable med timene, men det er jo litt betryggende å få så god respons i etterkant også.

I kveld har vi hatt avskjedsmiddag for trinnleder Odd Eriksen og rektor Tor Arne Martinsen, da de reiser hjem i morgen. I den forbindelse var rektorene fra alle de fem skolene vi underviser på, invitert. Det ble en koselig middag, og i og med at Tor Arne også har bursdag i dag, ble han gjort litt ekstra stas på.
Bordet ble skikkelig bursdagspyntet, taler og sang var skrevet og ble fremført for en noe rørt Tor Arne. Sangen var også til Odd da, men Tor Arne fikk i tillegg til denne sangen, to-tre bursdagssanger sunget for seg. :)

Odd og Tor Arne fortjener alle god-ord som ble sagt til dem i kveld. De har virkelig vært helt fantastiske, og som Stine sa i talen fra oss jentene: De behandler alle oss jentene som om vi skulle være døtrene deres. Vi har følt oss utrolig godt ivaretatt og i trygge hender. Blir rart når de drar, og de vil helt klart bli savnet!!

Det ble selvsagt tatt både bilder og filmet litt, men filmsnutter kan jeg bare glemme å få lagt ut. Det går ikke nettet her nede med på. Bilder kan komme i etterkant – om jeg er heldig.

Litt kjedelig og intetsigende innlegg i dag, dere. Men bloggen fungerer litt som en dagbok for meg, så jeg må liksom få ned det som har skjedd i dag, om det ikke er så underholdende for dere som følger meg hjemmefra.
Natti-natt!

(Det ble kanskje ikke så kort-kort dette innlegget allikvel? Hehe.. typisk meg å skrive meg bort)

Solskinnsdager

Været er et tema hvor enn man går. Snakker man med venner, dukker dette temaet opp, og ikke minst når man snakker med folk man ikke kjenner noe særlig godt. Været er alltid et sentralt samtaleemne på en måte, og jammen er det ikke været jeg skal snakke litt om nå i begynnelsen av dagens bloggings. ;)

De første dagene her nede, opplevde vi mye mer regn enn sol. Det er jo regntid her nå, så det var ikke annet å vente, har jeg tenkt. Men nå ser det jammen ut til at det er i ferd med å snu litt. De siste dagene har sola vist seg mer og mer. Vi har virkelig hatt noen nydelige dager, noe som har satt sine spor på våre i utgangspunktet hvite kropper. Nå er vi ei så hvite lenger. Noen har fått en fin brunfarge allerede, mens de fleste av oss har mer tendenser har fått en hudfarge som kan sies å ligge et sted mellom rosa - rød – rødbrun farge.

Både i går og i dag har vi kost oss masse i sola. Gårsdagen startet vi med en tur på tremarkedet nede i sentrum. Da bussen vår med 12 hvite jenter kjørte inn på markedsplassen, stimlet selgerne seg rundt bussen og bortimot kastet seg over oss da vi kom ut. Jeg må si jeg følte meg en smule kvalt.

Jeg prøvde å si til dem at vi bare ønsket å se litt først, men det var jo ikke noe akseptert svar. Men vi ble vant til den pågående selgermåten rimelig kjapt, og noen var mer flinke enn andre til å prute. Undertegnede er meget dårlig på det, kan man si. Et gyllent eksempel på det er at jeg kjøpte en nøkkelring til 2000 kwartza. Da hadde selger begynt på 4000 kwartza, og jeg synes jo selv at halv pris av det han i utgangspunktet forlangte, måtte være en fin pris, både for meg og han. Så viste det seg at han hadde gjort en skikkelig bra handel på meg, for Caroline hadde kjøpt tilsvarende nøkkelring litt lenger borte på markedet og betalt 300 kwartza. Hehe!
Jaja, Lise er blåøyd og litt naiv. MEN det skal sies at det gjør meg ingenting å betale litt for mye for ting her nede. De trenger sårt de pengene de får inn, og de jobber hardt for inntekten sin. Så om jeg betalte mer enn jeg burde, så har jeg kanskje bidratt til litt direkte u-hjelp i hvert fall.

Alt av varer på tremarkedet var forøvrig håndlaget, og flere av varene så vi med egne øyne at de satt og lagde. Utrolig flinke!!

Etter vi hadde handlet dro vi rett til Capital, det flotte hotellet vi var på her om dagen. Vi fikk fire deilige timer på solsenga og i bassenget. Helt nyyydelig! Men huh, som solen tar her nede! Jeg er ikke vant til å bli solbrent, men jammen ble jeg ikke rimelig rød på ryggen og bak på beina… Godt vi har aloe vera-krem, sier nå jeg.
I dag dro vi også til Capital for å nyte sol og basseng. Vi har basseng her på hotellet også, men det er mye bedre bassengområde på Capital, og solsengene kan ikke sammenlignes!

Kristine og jeg var strukturerte og satte oss ved et av bordene ved bassenget. Matte- og engelskbøker ble tatt frem, og planlegging av morgendagens undervisningstimer ble gjort før vi unte oss en times tid på solsenga. Det var i grunnen en herlig dag selv om mye av tiden gikk til planlegging. Er jo ikke så verst å gjøre planlegging av timer i sånne omgivelser.

Resten av planleggingen ble gjort før middag, slik at vi kunne få kvelden fri. Det var nå planen da. Men så tok det sykt lang tid før vi fikk mat på restauranten, at det var ikke mye kveld igjen da vi kom tilbake til hotellet.
Da hev vi oss nok engang over opplegget vårt til i morgen – en siste finpuss for å være best mulig forberedt. Opplegget måtte også skrives nøye inn i en bok, for dette skal fremvises for rektor for godkjenning før undervisning.

Det har blitt en del jobbing på oss i dag, men vi har også kost oss masse. Vi er begge spente på hvordan det blir å undervise bortimot 140 elever, og det skal ikke stikkes under en stol at vi gruer oss en bitteliten smule.

Jeg skal prøve å få lagt inn noen bilder til dette innlegget i løpet av morgendagen/kvelden. Nå er det natta på meg. Buenas noches!

Te-tid til besvær

”We missed you in the break. We wanted to drink tea with you. Where were you?" Irene virker litt fornærmet, og Kristine og jeg ser på hverandre og vet ikke helt hva vi skal si. Vi hadde jo avklart med Esther at det var greit at vi tittet litt rundt i skolegården i det første friminuttet, men det hadde nok ikke Irene fått med seg. Eller var det slik at hun hadde gjennomskuet oss? I realiteten fortjente vi denne mistenksomme henvendelsen fra Irene, for vi hadde jo i bunn og grunn sneket oss unna te-drikkingen på lærerværelset.

Kristine hvisker lavt til meg; ”Skal vi fortelle det nå?” Jeg nikker samtykkende, og Kristine bøyer seg over pulten og snakker lavmeldt til Irene og Esther. Vi sitter jo tross alt i klasserommet, og Maggi - klassens 3. lærer har allerede startet Science- timen. ”We would love to drink tea with you, but our headmaster does not allow us to drink tee. You see, norwegians have sensitive stomacks, and we get sick from the water in Malawi.”

Irene og Esther vekslet blikk. Har de forståelse for det, tro? Jeg vet ikke. Våre malawiske praksislærere er utrolig kose og søte, men tar de vår te-avvisning som en fornærmelse? De vil jo bare være omsorgsfulle og varte oss opp. Og så sitter vi her og sier at vi ikke kan drikke teen deres. ”But what can we offer you then? Softdrinks is okey, isn’t it? You can drink that?” Igjen er det Irene som henvender seg til oss. Vi svarer så høflig vi bare kan at det kan vi drikke, men vi har med vannflaske og klarer oss med den, vi. Vi vil jo ikke være til bry for dem, og for en forferdelig tanke at vi skal være en utgift for skolen. Det vil vi jo ikke!! Men at vi skal drikke medbrakt vann, kommer ikke på tale. I hvert fall ikke i te-tiden.

Dette er en av våre daglige små utfordringer. Hva er problemet med å drikke te i Malawi, tenker dere kanskje? For vannet blir jo kokt. Men saken er den at mange studenter har fått mageproblemer av teen her. Både av oss som er nede nå og tidligere studenter fra Norge.

Studieleder Odd har gitt oss streng beskjed om å ikke ta imot verken mat eller drikke på skolene. Kjeks og brus på flaske er greit, men alt annet har vi fått beskjed om å takke høflig nei til. Men det er virkelig ikke lett. De vil jo bare vel, våre malawiske kollegaer. Det å ta seg godt av oss, er deres måte å vise sin takknemlighet for at vi er her. Og det skal sies at vi har blitt tatt sååå godt i mot på skolen. Både rektor, lærere og elever lyser opp når de ser oss. Det er helt rørende, og jeg må si at hjertet mitt vokser for hver dag her nede.

Fridag

På Mwenyekondo skulle det være åpning av en ny flerbrukshall i dag, og dette var noe alle vi 12 studentene skulle overvære. Dette ble utsatt, og da fant studieleder Odd Eriksen ut at vi kunne unne oss en fridag. En fridag som jeg tror vi alle trengte og satte stor pris på. Det er ikke det at vi har blitt så fysisk slitne her nede, men personlig må jeg si at jeg har blitt veldig sliten psykisk. Det er så mange opplevelser og inntrykk å fordøye, så en fridag med sol og bading gjorde godt for kropp og sjel.

Vi satte kursen mot byens luksushotell, Capital – hotellet Mette Marit bodde på med sine 17 kofferter for noen år siden. Rektor Tor Arne sørget for å skrive en måneds medlemskap for oss på dette hotellet, for her må man være medlemmer for å benytte seg av hotellets fasiliteter. Vi parkerte på hver vår solseng og NØT maksimalt!

Vi var ganske heldige med været, og selv om det var overskyet og litt regn, ble det nok et par timer sol til sammen i dag. Vi badet, svømte, solte, lunsjet og bare slappet av! Utrolig deilig. Flere av jentene unte seg massasje også.

Helen i fullt firsprang

Caroline koser seg med Club sandwich

På vei hjem stoppet vi for å handle litt vann og diverse. Utenfor butikken sto det noen handikappete malawiere og solgte kort og malerier. Han ene hadde en helt forkrøplet fot, og han andre hadde et amputert ben. Det var ikke det at jeg synes korta og maleriene var så fine, og selv om det kun er en liten dråpe i havet, så ønsket jeg å kjøpe av dem for å hjelpe dem. Jeg ga 1200 kwartza for et maleri og 2 kort. Det er jo ingenting – tilsvarer ca 50 norske kroner, men de ble så glade da jeg kjøpte av dem. Kommer til å handle av dem igjen neste gang vi handler i den butikken.

Dette kjøpte jeg i dag. Å, sååå blid! :D

I morgen blir det lang dag med observering på skolen. Og da må vi også ha bestemt oss for hvilke fag vi ønsker å undervise i - noe vi ennå er litt i tvil om.

God natta :).

Veien til Chankandwe

Jeg har lyst å vise dere noen bilder fra området på vei til Chankandwe, den ene skolen som Madeleine og Stine Tomasine, samt to av førskolestudentene er på.

Mandag var vi , som jeg allerede har skrevet om, alle rundt og besøkte skolene vi skal undervise på. Chankandwe var den fjerde skolen vi besøkte, og da vi var på vei dit, begynte vi å bli ganske slitne. Det ble jo mange inntrykk på en gang. Da vi nærmet oss denne skolen, svingte vi inn i et område som fikk alles øyne opp. Her var det ekstremt ufremkommelig for en bil. Smal og humpete vei. Men det som fikk oss til å våkne, var ikke den humpete veien, men boforholdene vi var vitne til.

Vi så hus som var i så dårlig stand at man skulle ikke tro de kunne være bebodd. Utenfor husene sto kvinner bøyd over vaskebaljer og vasket klær, og barn i fillete og møkkete klær sprang rundt. Jeg får helt vondt i hjertet av å se sånt, og jeg prøver å trøste meg med at de kjenner ikke til noe annet liv enn det de lever.

Bildene er tatt fra bussen, så noen av bildene er preget av at de er tatt i fart.

Mitt eget tre i Malawi

Da vi kom på skolen i dag, var lærerne midt i det daglige personalmøtet. Et møte som ble holdt ute i skolegården. De sto i en ring og rektor Raphael så ut til å gi noen beskjeder til lærerne. Vi var ikke med på personalmøtet i går, så vi regnet med at vi ikke skulle det i dag heller og satt oss inn på rektors kontor så lenge.

Ikke lenge etter ble vi hentet av en av lærerne. Da vi kom bort til de andre, så vi at Raphael var i ferd med å vise frem gavene vi hadde hatt med til skolen dagen før. Det var fotballer, freesbees, jo-jo’er, viskelær, penner, linjaler, blyanter og kalkulatorer. Han viste frem alt sammen, og takket oss hjertelig. Vi trodde ikke at det skulle bli tatt imot på sååå takknemlig og glad måte. For hver ting rektoren viste frem, klappet de andre og lagde en høy lyd ved å rulle med tungene. Det ble nesten høytidlig, denne seansen, og det var rørende å se hva disse enkle gavene betydde for dem.

I dag skulle vi observere i klasse 7a, en klasse med 135 elever. Første time startet med at vi introduserte oss for elevene, for i dag var første dagen for oss i denne klassen. Jeg fortalte litt om oss og hvorfor vi var der, og jeg må si at det var en opplevelse å stå og snakke foran de 135 oppmerksomme elevene.

Matematikk, engelsk og musikk sto på timeplanen, og det gøy å se hvor godt elevene jobbet. Etter at elevene hadde løst tre oppgaver, gikk Patricia ( læreren) rundt for å rette (?!). Èn lærer – 135 elever… dette kom til å ta tid, tenkte jeg.
Jeg tilbød henne at vi kunne hjelpe til, og det var visst stor stas å vise boka si til de norske lærerne, som de kaller oss.

Midt i musikktimen kom det en beskjed om at alle skulle gå ut for å være med på en liten seremoni i forbindelse med planting av trær på skoleområdet. Alle elevene fra 5. – 8. Klasse deltok her, så nærmere 1100 elever samlet seg på gressplenen bak en av skolebygningene. Foran dem var det plassert noen stoler, og der ble vi parkert. Følte vi at vi satt på utstilling? JA!
Ungene begynte å synge og klappe. De sang i kanon, og det hørte så flott ut. Igjen ble vi utrolig rørt. Har ikke sett maken, jeg.


Det ble holdt noen taler, de fleste på chichewa, og elevene fulgte entusiastisk med. Vi skjønte jo ikke noe, men læreren som satt ved siden av meg, forklarte litt hva som ble sagt. Det hele handlet om å gjøre byen grønn igjen. Det er så mange trær som har blitt hogget ned til bruk som brensel og materialer. Nye trær er nå i ferd med å plantes over hele byen. I dag skulle noen trær altså plantes på Chatuwa, og det hele ble gjort med stor høytidelighet.

Da det var tid for å plante, kom rektor bort til oss og sa at vi skulle plante hvert vårt tre. Det symboliserer at man ikke kan reise fra Malawi, for vi må stelle med treet, så det vokser og blir stort. Dette ble sagt med et smil selvsagt:). Det var elever som bar trærne, og vi fikk velge ut hvert vårt tre som vi skulle plante. Ungene som vi valgte treet fra, ble så stolte og glade. Ingenting skal til for å glede disse barna, ser det ut til.


Selve plantingen var fort gjort, og bilder måtte jo tas.
Vi visste jo ikke at dette skulle skje i dag. Da hadde vi tatt med oss filmkamera. For det å se og høre de bortimot 1100 elevene synge og klappe, kan ikke beskrives med ord. Heldigvis hadde Kristine tatt med fotoapparatet da, så vi fikk i hvert fall dokumentert det på bilder.

Da vi kom tilbake på hotellet i dag, var det strålende solskinn for første gang siden vi kom, så alle parkerte på hver sin solseng ved bassenget. Det ble et par deilige timer i og ved bassenget før sola forsvant bak skyene. Og i skrivende stund har himmelen åpnet seg, og det plasker ned utenfor. Det er virkelig regntid med stor R her.

Planen da jeg bestemte meg for å blogge fra Afrika, var å skrive kort og konsist om dagens hendelser. Men jeg kan ikke annet enn å beklage – det er UMULIG å skrive kortfattet herfra. Jeg kunne ha skrevet mye mer for å skildre opplevelsene mine her, men jeg prøver virkelig så godt jeg kan å skrive så kortfattet jeg kan. Ikke med stort hell, kan jeg se.

Ha en fin kveld!

Første arbeidsdag i Afrika

I dag startet dagen tidlig. Kvart på sju satt vi i bilen på vei til Chatuwa. Denne gangen ikke i en fullstappet buss med tolv jenter, men i en personbil, kun Kristine, jeg og sjåføren. Vi skulle være med på Assembly, som er noe de gjør hver dag på denne skolen. Da samles alle elevene ute og de synger, klapper og danser, ber en bønn til Gud og avslutter med å legge høyre hånd på brystet og synge nasjonalsangen. FOR EN STERK OPPLEVELSE!! Jeg ble helt rørt og tårene begynte å renne. Etter noen beskjeder, begynte de å synge og klappe igjen, og en og en klasse gikk pent på rekke til sitt klasserom.

Denne uka skal vi kun observere, så vi var med il 7. klasse og observerte i fagene engelsk, matematikk og Life Skills. I det sistnevnte faget ble de undervist om HTC, som står for HIV Testing and Consulting. Dette er et helt vanlig emne å ha på skolen her.

I løpet av dagen var vi i et møte med rektor, 3 av lærerne på 7. Trinn, samt vår studieleder, Odd Eriksen og Kjølbergs rektor, Tor Arne Martinsen. Mens vi var i det møtet, satt den ene 7.klassen på nesten 150 elever ALENE i klasserommet, hvor de hadde fått beskjed om å lese og skrive mens lærerne var i møte. De satt alene i minst en halv time, og da vi kom tilbake, var det helt stille i klasserommet. Er det mulig?? Det hadde ALDRI skjedd i Norge! Disse ungene imponerer meg virkelig! De ser viktigheten med skolegang og jobber hardt.

Etter skolen bar det hjem til hotellet, hvor Kristine og jeg fikk byttet rom, grunnet diverse mangler på vårt første rom. Så da var det å pakke ned og flytte over tinga, for så å pakke ut igjen. Hadde mest lyst å legge oss på senga etter det, men litt lunsj må man jo også ha.

Etter lunsj ble det heller ingen tid til avslapning, for da bar det hen til Shoprite, som er et handlesenter nede i sentrum. Vi skulle kjøpe lokale simkort og litt vann og diverse. På en eller annen måte, helt uten at jeg klarte å skjønne åssen jeg fikk rotet meg inn i det, var jeg omringet av åtte malawiske gutter, og jeg hadde brått tre armbånd på håndleddet. De ville selge, men jeg torde ikke ta opp lommeboka der, så omringet som jeg var. Jeg ble reddet av Kristine som ropte på meg, og jeg fikk av meg armbånda og brøytet meg løs fra guttene. Frister ikke helt å dra ned dit igjen, kjenner jeg.

Nå er det avslapping på rommet før det blir middag i hotellets restaurant om en times tid. Jeg skriver dette i word, så om jeg får publisert på bloggen riktig ennå, gjenstår å se. Nettet er helt HÅPLØST her.

Skolebesøk i går

I går kveld var jeg ubeskrivelig sliten og preget av masse følelser og savn. Nettet var usamarbeidsvillig som vanlig, men ekstra ille i går. Noen av oss kommer lettere inn på nett enn andre – til andres store fortvilelse. Derfor ble det ingen blogging på meg i går, og jeg hadde heller ikke overskudd til å skrive ned innlegget mitt i word. Jeg var rett og slett tappet for krefter både fysisk og psykisk. Og jeg tror at alt jeg opplevde i går, forsterket savnet etter guttene mine. Jeg savnet dem utrolig masse i går, og det var noen tårer både av savn og av tristhet og maktesløshet over fattigdommen her.

Dagen begynte tidlig. Vi dro fra hotellet rundt halv åtte etter en enkel frokost. Programmet for denne dagen besto i å besøke alle skolene vi skal jobbe på. Vi er jo 12 studenter som skulle fordeles på fem skoler.

Første stopp var på Chatuwa, en offentlig skole som Kristine og jeg skal være på. Det er en fattigskole med litt over 3000 elever og 56 lærere. Velkomsten vi fikk her, kan vanskelig beskrives med ord. Et mylder av unger kom løpende mot bussen og de flokket seg rundt oss. Det var ikke noe mindre oppmerksom å få da vi kom ut av bussen. Ungene lyste opp og flokket seg rundt oss som om vi var kjendiser. Og da vi tok frem kamera og fotoapparater, var det full ekstase. Å ta bilder av noen få av gangen, var klin umulig. De stormet mot kamera og syntes det var utrolig stas å bli tatt bilde av. Ekstra gøy var det da de fikk se bildet på skjermen etterpå.

Vi ble vist rundt i de forskjellige klassene, hvor vi fikk hilse på elevene. I hvert klasserom var det 100-150 elever. I mange av klassene var det verken pulter eller stoler, så de satt tett i tett rett på betongen.

Neste stopp var på Bambino, og hjelpes! For en kontrast! Dette er en privatskole, og forholdene her kunne ligne mye på norske skoler. Områdene var fine, klasserommene var fine. Ungene var pent kledde i flotte uniformer, og de så velstelte og rene ut. Jeg må bare ta med en utrolig søt episode derfra. I den ene klassen; jeg tror det var i 4. Klasse, så hadde elevene noen spørsmål til oss. De to første spørsmålene var: ”Is it snow in Norway?” og ”Are there pingvins in Norway?” Hehe. Men så reiste en søt lita jente seg opp og spurte: ”Where do you all get your beauty from?” Vår umiddelbare reaksjon var et langt ”ntåååååååååååååååååååååååååååå” i kor. Hun smeltet oss litt ja.

De to neste skolene vi besøkte, var veldig like Chatuwa. Mens den siste skolen, som heter Shinsapo, skilte seg ut litt igjen. Det et også en offentlig skole, men siden den er kun to år gammel, var den veldig fin å se på og med fine uteområder. Denne skolen har 6000 elever fordelt på 66 lærere, og i på det meste satt det 300 elever tett i tett helt frem til tavla– og knapt nok plass til læreren.

Det var vondt å se hvordan ungene har det. På alle skolene, bortsett fra privatskolen, var ungene møkkete med slitte klær. Mange var uten sko, og det luktet veldig stramt av ungene og på hele skoleområdet.
Men maken til glede som de viste da vi var der! Det er helt utrolig. Jeg har ikke ord. Tenk at så lite, som besøk av noen asongo, skal lyse opp hverdagen deres! ”Asongo! Asongo! ” ropte mange av barna da de så oss. Det betyr visstnok ”hvitinger”.

Dette var bare en kort oppsummering av dagen i går. Kunne skrevet så mye mer. Men dere skal jo orke å lese det også!
Dagen i dag blogges i eget innlegg. Legges ut som fort jeg har mulighet.

Fattigdom

I dag har vi tilbrakt flere timer i en knøttliten minibuss. Det merkes godt i ryggen, kan man si. Setene i bussen er harde og med 90 graders vinkel. Ikke spesielt behagelig, men det sier litt om standarden i kjøretøyene her. Det skal sies at det er fine biler å se her også da.

Ferden gikk til Lake Malawi; en kjøretur som tok ca to timer hver vei. Der er det en nydelig strand tilknyttet det vi kan kalle luksushotell her nede. Det har regnet mer eller mindre hele dagen, så det ble ingen bading og soling på oss. Men vi spiste lunsj der og fikk sett stedet. Dit kommer vi helt klart til å dra en helg vi har fri.

Jeg sitter med mange følelser og inntrykk etter denne bussturen frem og tilbake til Lake Malawi. At dette er et fattig land, visste jeg, men det er først når man ser det i virkeligheten at det går opp for en hva det vil si. Jeg tror ikke jeg klarer å skildre inntrykkene mine på noen god måte. Det er for mange inntrykk som trenger å synke inn på en måte. Men jeg skal prøve å ramse opp litt hva vi så underveis.

Vi kjørte forbi mange landsbyer, og vi så hus og boforhold jeg ikke trodde jeg noen gang skulle se med egne øyne. Det var små hus med stråtak, og noen med blikktak. Dørene sto åpne på flere av husene, og jeg kunne ikke skimte et møbel i noen av dem. Vi så barn i alle aldre, og jeg la spesielt merke til at relativt små barn, helt ned til kanskje rundt 8 år gamle, bar småbarn på ryggen, knytt fast med sjal. Eller det har vel et spesielt navn den måten å bære unger på egentlig, men jeg vet ikke hva i farta. Men satser på at dere skjønner hva jeg mener her.

Flere steder langs veien satt det kvinner og barn og vasket klær. Vi lurte på hvorfor de satt så tett opptil veien og gjorde dette, og sjåføren vår kunne fortelle at det var fordi det var nærmest vannet. Videre så vi mange som hentet vann i brønner og som fraktet store kurver og annet på hodet. Vi så mange hardt arbeidende menn, kvinner og barn på jordene, og vi så stadig afrikanere som gikk eller syklet på lange, øde strekninger. Vi fikk ikke knipset bilder av alt vi ønsket, for vi kjørte i 120 km/t for det meste.

Føler ikke at jeg klarer å gi noe godt skriftlig bilde av alt vi har sett i dag, så jeg håper det hjelper litt med bildene jeg har lagt ut.

God natta! Nå må jeg kose puta, for i morgen skal vi tidlig opp. Da skal vi på besøksrunde til de fem skolene vi skal undervise på. Det blir utrolig spenende, og jeg gleder meg masse til det.

Vel fremme

I skrivende stund sitter jeg på en forholdsvis hard seng i rommet som skal være hjemmet mitt de neste fem ukene. Over meg henger en klædd av en myggnetting, og veggene skriker etter et nytt strøk maling. Jeg er i Afrika. I Malawi. Nærmere bestemt i Llilongwe og har fått tildelt et rom på Korea Garden Lodge med Kristine som samboer.

Etter en lang flyreise med henholdsvis to mellomlandinger, kom vi endelig frem i formiddag, dog noen timer forsinket. Flyet fra Amsterdam i går kveld ble nemlig tre timer forsinket. Men det tok vi alle med godt humør, og det er deilig å være fremme nå.

Et lite skår i gleden er at hele 10 av 28 kofferter er borte. 10 kofferter! Godt gjort altså :p. Deriblant en av mine. Så jeg mangler utrolig mye ting som toalettsaker, slettetang og klær. Men jeg fikk i det minste en koffert, selv om den inneholdt mest utstyr og skoleklær. Tre av de andre jentene fikk ikke noen av koffertene sine. Så jeg har ikke lov til å klage akkurat.
Grunnen till at så mange kofferter er borte, antas å være at det ikke var plass på flyet fra Nairobi til Liliongwe, slik at de ble stående igjen der. Forhåpentligvis kommer de i morgen. Da blir det nok mange takknemlige studiner her på Korea Garden Lodge. Deriblant meg!!!

Da vi gikk ut av flyet i Lilongwe ble vi møtt av en liten forsamling med rektorer og lærere som sto med et stort norsk flagg og vinket til oss. De var så koselig og behjelpelig med bagasje og kjøring hit til motellet.

Vi rakk en dupp i bassenget før vi gikk på rommet for å dusje og skifte, og det var bare heeelt skjønt. Det begynte selvsagt å regne og tordne da vi badet. Det er tross alt regntid her nå, men vi fikk jo dukket oss litt. Nok til at vi kviknet til litt i hvert fall.

Nå skal vi straks i et møte, for deretter spise middag. Det blir deilig. Mitt store problem er dog hva jeg skal ha på meg! Har jo kun skoletøyet, som da består av trøtte skjørt til under knærne og trauste topper. Jaja, har man ikke større problemer enn det på en lørdagskveld, skal man vel ikke klage.
Ha en super lørdagskveld! Blogges!!

(Må legge til at internetten er virkelig dårlig her. Dette innlegget skulle vært publisert for fem timer siden, men først nå klarte jeg å få det inn på bloggen. Så om oppdateringene ikke kommer så ofte som jeg i utgangspunktet ønsket, så er det pga dårlig nettilgang).

En liten forsmak på Malawi

Fra vinter til sommer om 3 dager

Jeg har opprettet denne bloggen dags dato ene og alene fordi jeg er så heldig at jeg har fått lov til å være med på en once-in-a-lifetime-opplevelse.

Da jeg begynte på lærerhøgskolen høsten 2008, snakket jeg med noen 2. årsstudenter som skulle ha praksis i Malawi, og de var helt i hundre og la ut i det vide og det brede om dette. Det hørtes utrolig spennende ut, men jeg slo raskt i fra meg tanken om at dette var noe jeg kunne søke på også. Jeg har jo to gutter jeg ikke kan reise i fra. Men et drøyt halvår senere, ble dette et tema igjen. Det var tid for å fylle inn skjema for hvor vi ville ha praksis i 2. klasse. Malawitankene hadde festet seg, og med litt påvirkning fra andre i klassen, og med alle tiders oppbacking fra guttenes pappa, som sa "Dette kan du ikke la gå fra deg. Reis! Jeg kan ha guttene mens du er borte!", så ble søknad om utenlandspraksis skriblet ned.

Fortsatt ambivalent i forhold til om jeg egentlig ville reise så langt bort fra ungene, ble jeg kalt inn til intervju hos skoleledelsen. Og ikke mange dagene etter, fikk jeg tilbakemelding om at jeg var valgt ut til å reise.

15. januar 2010 er datoen for avreise. Hjemreise er satt til 21. februar. Hele 5 uker i Afrika; i Malawi - et av de fattigste landene i verden.

Vi er åtte allmennlærerstudenter som drar, samt fire førskolestudenter, og det er fem skoler vi blir fordelt til å jobbe på. Vi allmennlærerstudentene skal jobbe i 5.-7. klassetrinn - og da i klasser med opptil 130 elever i. Undervisingen skal foregå på engelsk.

Det blir en helt ny verden for oss. En helt ny opplevelse. Helt nye utfordringer. Men man kan jo ikke la en slik mulighet gå fra seg. Jeg kommer jo aldri til å få en sånn sjanse igjen, så det er jo bare å hoppe i det.

Jeg er veldig spent og fortsatt ambivalent i forhold til å reise. Det er 17 timers flyreise hver vei og FEM UKER vekk fra de jeg er glad i.. Det er lenge det...
Til gjengjeld blir nok opplevelsene bokstavlig talt, ut av en annen verden :) - og det blir noe jeg alltid vil ha med meg gjennom livet.

Det blir vel ikke så ubehagelig å bytte bort fem uker med kald vinter mot sommertemperatur, skjørt og sandaler heller.

Denne bloggen skal fungere som en type dagbok under mitt opphold i Malawi, og jeg kan helt bestemt love at bloggen vil bli ofte oppdatert. Så følg med! Jeg skal prøve å få lagt inn både bilder og filmsnutter ved siden av litt skriblerier om daglige opplevelser.

15. januar....det er bare 3 dager til det...