Te-tid til besvær

”We missed you in the break. We wanted to drink tea with you. Where were you?" Irene virker litt fornærmet, og Kristine og jeg ser på hverandre og vet ikke helt hva vi skal si. Vi hadde jo avklart med Esther at det var greit at vi tittet litt rundt i skolegården i det første friminuttet, men det hadde nok ikke Irene fått med seg. Eller var det slik at hun hadde gjennomskuet oss? I realiteten fortjente vi denne mistenksomme henvendelsen fra Irene, for vi hadde jo i bunn og grunn sneket oss unna te-drikkingen på lærerværelset.

Kristine hvisker lavt til meg; ”Skal vi fortelle det nå?” Jeg nikker samtykkende, og Kristine bøyer seg over pulten og snakker lavmeldt til Irene og Esther. Vi sitter jo tross alt i klasserommet, og Maggi - klassens 3. lærer har allerede startet Science- timen. ”We would love to drink tea with you, but our headmaster does not allow us to drink tee. You see, norwegians have sensitive stomacks, and we get sick from the water in Malawi.”

Irene og Esther vekslet blikk. Har de forståelse for det, tro? Jeg vet ikke. Våre malawiske praksislærere er utrolig kose og søte, men tar de vår te-avvisning som en fornærmelse? De vil jo bare være omsorgsfulle og varte oss opp. Og så sitter vi her og sier at vi ikke kan drikke teen deres. ”But what can we offer you then? Softdrinks is okey, isn’t it? You can drink that?” Igjen er det Irene som henvender seg til oss. Vi svarer så høflig vi bare kan at det kan vi drikke, men vi har med vannflaske og klarer oss med den, vi. Vi vil jo ikke være til bry for dem, og for en forferdelig tanke at vi skal være en utgift for skolen. Det vil vi jo ikke!! Men at vi skal drikke medbrakt vann, kommer ikke på tale. I hvert fall ikke i te-tiden.

Dette er en av våre daglige små utfordringer. Hva er problemet med å drikke te i Malawi, tenker dere kanskje? For vannet blir jo kokt. Men saken er den at mange studenter har fått mageproblemer av teen her. Både av oss som er nede nå og tidligere studenter fra Norge.

Studieleder Odd har gitt oss streng beskjed om å ikke ta imot verken mat eller drikke på skolene. Kjeks og brus på flaske er greit, men alt annet har vi fått beskjed om å takke høflig nei til. Men det er virkelig ikke lett. De vil jo bare vel, våre malawiske kollegaer. Det å ta seg godt av oss, er deres måte å vise sin takknemlighet for at vi er her. Og det skal sies at vi har blitt tatt sååå godt i mot på skolen. Både rektor, lærere og elever lyser opp når de ser oss. Det er helt rørende, og jeg må si at hjertet mitt vokser for hver dag her nede.