Mitt eget tre i Malawi

Da vi kom på skolen i dag, var lærerne midt i det daglige personalmøtet. Et møte som ble holdt ute i skolegården. De sto i en ring og rektor Raphael så ut til å gi noen beskjeder til lærerne. Vi var ikke med på personalmøtet i går, så vi regnet med at vi ikke skulle det i dag heller og satt oss inn på rektors kontor så lenge.

Ikke lenge etter ble vi hentet av en av lærerne. Da vi kom bort til de andre, så vi at Raphael var i ferd med å vise frem gavene vi hadde hatt med til skolen dagen før. Det var fotballer, freesbees, jo-jo’er, viskelær, penner, linjaler, blyanter og kalkulatorer. Han viste frem alt sammen, og takket oss hjertelig. Vi trodde ikke at det skulle bli tatt imot på sååå takknemlig og glad måte. For hver ting rektoren viste frem, klappet de andre og lagde en høy lyd ved å rulle med tungene. Det ble nesten høytidlig, denne seansen, og det var rørende å se hva disse enkle gavene betydde for dem.

I dag skulle vi observere i klasse 7a, en klasse med 135 elever. Første time startet med at vi introduserte oss for elevene, for i dag var første dagen for oss i denne klassen. Jeg fortalte litt om oss og hvorfor vi var der, og jeg må si at det var en opplevelse å stå og snakke foran de 135 oppmerksomme elevene.

Matematikk, engelsk og musikk sto på timeplanen, og det gøy å se hvor godt elevene jobbet. Etter at elevene hadde løst tre oppgaver, gikk Patricia ( læreren) rundt for å rette (?!). Èn lærer – 135 elever… dette kom til å ta tid, tenkte jeg.
Jeg tilbød henne at vi kunne hjelpe til, og det var visst stor stas å vise boka si til de norske lærerne, som de kaller oss.

Midt i musikktimen kom det en beskjed om at alle skulle gå ut for å være med på en liten seremoni i forbindelse med planting av trær på skoleområdet. Alle elevene fra 5. – 8. Klasse deltok her, så nærmere 1100 elever samlet seg på gressplenen bak en av skolebygningene. Foran dem var det plassert noen stoler, og der ble vi parkert. Følte vi at vi satt på utstilling? JA!
Ungene begynte å synge og klappe. De sang i kanon, og det hørte så flott ut. Igjen ble vi utrolig rørt. Har ikke sett maken, jeg.


Det ble holdt noen taler, de fleste på chichewa, og elevene fulgte entusiastisk med. Vi skjønte jo ikke noe, men læreren som satt ved siden av meg, forklarte litt hva som ble sagt. Det hele handlet om å gjøre byen grønn igjen. Det er så mange trær som har blitt hogget ned til bruk som brensel og materialer. Nye trær er nå i ferd med å plantes over hele byen. I dag skulle noen trær altså plantes på Chatuwa, og det hele ble gjort med stor høytidelighet.

Da det var tid for å plante, kom rektor bort til oss og sa at vi skulle plante hvert vårt tre. Det symboliserer at man ikke kan reise fra Malawi, for vi må stelle med treet, så det vokser og blir stort. Dette ble sagt med et smil selvsagt:). Det var elever som bar trærne, og vi fikk velge ut hvert vårt tre som vi skulle plante. Ungene som vi valgte treet fra, ble så stolte og glade. Ingenting skal til for å glede disse barna, ser det ut til.


Selve plantingen var fort gjort, og bilder måtte jo tas.
Vi visste jo ikke at dette skulle skje i dag. Da hadde vi tatt med oss filmkamera. For det å se og høre de bortimot 1100 elevene synge og klappe, kan ikke beskrives med ord. Heldigvis hadde Kristine tatt med fotoapparatet da, så vi fikk i hvert fall dokumentert det på bilder.

Da vi kom tilbake på hotellet i dag, var det strålende solskinn for første gang siden vi kom, så alle parkerte på hver sin solseng ved bassenget. Det ble et par deilige timer i og ved bassenget før sola forsvant bak skyene. Og i skrivende stund har himmelen åpnet seg, og det plasker ned utenfor. Det er virkelig regntid med stor R her.

Planen da jeg bestemte meg for å blogge fra Afrika, var å skrive kort og konsist om dagens hendelser. Men jeg kan ikke annet enn å beklage – det er UMULIG å skrive kortfattet herfra. Jeg kunne ha skrevet mye mer for å skildre opplevelsene mine her, men jeg prøver virkelig så godt jeg kan å skrive så kortfattet jeg kan. Ikke med stort hell, kan jeg se.

Ha en fin kveld!