EEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE!!

Dette er det elevene roper i kor når de er begeistret for noe. Sammen med store, levende øyne og brede glis, er dette nok til å smelte oss, for å si det sånn. Og dette ”EEEEEEEEEEEEEEEEEEEE!!” hørte vi flere ganger i løpet av engelsktimen i dag. For i dag lærte vi dem en norsk sang. Ikke en veldig spennende sang, men den slo an faktisk.

Foran 140 smilende og klappende elever sto Kristine og jeg og sang ”Hode, skulder, kne og tå”. Hehe! Og selvsagt med tilhørende bevegelser. Vi skrev opp alle ordene på tavla, så fikk vi elevene til å gjenta ordene etter oss. Det var superstas, og både elevene og vi lo mye denne timen. Da vi var ute i friminuttet etterpå, hørte vi flere av elevene gikk å synge på sangen. Morsomt! :)

I morgen skal vi har norsk i stedet for engelsk, og da skal vi lære dem noen enkle ord og fraser, samt øve mer på sangen. Det blir nok veldig gøy. Gleder oss til det.

Vi fikk ikke tatt bilder av dette dessverre, men har noen bilder fra undervisningen fra mattetimen i hvert fall. Bildet av den fine mannen som ”kunstneren” i klassen tegnet på tavla for oss da vi skulle lære dem sangen, må selvsagt også vises frem. :)

Etter skolen i dag, hadde vi halvannen times tid til avslapping. Så bar det hen til Chandkandwe; hvor Madeleine og Stine har praksis. Her fikk vi se litt av Girls Promotion Club, som er et tiltak for å få jenter tilbake på skolen. Her lærer de diverse ting, som brodering, strikking og matlaging. Videre blir de undervist i viktige emner som hiv og aids.

Veien til Chandkandwe går gjennom et slumområde, og det er utrolig trist å se hvor ille det er der. Samtidig er det så rørende å se gleden som barna der viser når vi kjører gjennom der. De vinker, smiler og ler mens de løper ved siden av bussen vår.



På Girls Promotion Club i dag sto brodering på agendaen. De skal sy stolputer, og i dag øvde de seg på korssting på små lapper. De var samlet i en stor hall, hvor de satt ved den ene veggen, tett i tett, og selvsagt på gulvet. Etterpå ble vi tatt med ut og de viste oss flere danser. De har en rytme og dansegleden man sjeldent ser, og det var en opplevelse og se gleden de viste. Mot slutten av besøket oss var det en netball-match (noe a la basketball-kamp) mellom lærerne og elevene. Det var stort engasjement fra begge parter, og heiagjengen var stor.


Det må legges vekt på at barna smiler og viser stor glede, men det skjærer allikevel i hjertet når vi ser hvor fattige de er. Mange av dem er rett og slett kledd i filler – hullete trøyer og skjørt og shortser som knapt henger sammen. Jeg gripes av hjelpesløshet, for jeg vil jo så gjerne hjelpe dem. Men det er jo bare en dråpe i havet hva jeg kan gjøre. Men oppi alt det elendige, må jeg bare si at jeg aldri noe sted har sett så strålende vakre og smilende barn. Vi har virkelig noe å lære av dem. Vi må slutte å klage på småting og lære å sette pris på det vi har.