Første arbeidsdag i Afrika

I dag startet dagen tidlig. Kvart på sju satt vi i bilen på vei til Chatuwa. Denne gangen ikke i en fullstappet buss med tolv jenter, men i en personbil, kun Kristine, jeg og sjåføren. Vi skulle være med på Assembly, som er noe de gjør hver dag på denne skolen. Da samles alle elevene ute og de synger, klapper og danser, ber en bønn til Gud og avslutter med å legge høyre hånd på brystet og synge nasjonalsangen. FOR EN STERK OPPLEVELSE!! Jeg ble helt rørt og tårene begynte å renne. Etter noen beskjeder, begynte de å synge og klappe igjen, og en og en klasse gikk pent på rekke til sitt klasserom.

Denne uka skal vi kun observere, så vi var med il 7. klasse og observerte i fagene engelsk, matematikk og Life Skills. I det sistnevnte faget ble de undervist om HTC, som står for HIV Testing and Consulting. Dette er et helt vanlig emne å ha på skolen her.

I løpet av dagen var vi i et møte med rektor, 3 av lærerne på 7. Trinn, samt vår studieleder, Odd Eriksen og Kjølbergs rektor, Tor Arne Martinsen. Mens vi var i det møtet, satt den ene 7.klassen på nesten 150 elever ALENE i klasserommet, hvor de hadde fått beskjed om å lese og skrive mens lærerne var i møte. De satt alene i minst en halv time, og da vi kom tilbake, var det helt stille i klasserommet. Er det mulig?? Det hadde ALDRI skjedd i Norge! Disse ungene imponerer meg virkelig! De ser viktigheten med skolegang og jobber hardt.

Etter skolen bar det hjem til hotellet, hvor Kristine og jeg fikk byttet rom, grunnet diverse mangler på vårt første rom. Så da var det å pakke ned og flytte over tinga, for så å pakke ut igjen. Hadde mest lyst å legge oss på senga etter det, men litt lunsj må man jo også ha.

Etter lunsj ble det heller ingen tid til avslapning, for da bar det hen til Shoprite, som er et handlesenter nede i sentrum. Vi skulle kjøpe lokale simkort og litt vann og diverse. På en eller annen måte, helt uten at jeg klarte å skjønne åssen jeg fikk rotet meg inn i det, var jeg omringet av åtte malawiske gutter, og jeg hadde brått tre armbånd på håndleddet. De ville selge, men jeg torde ikke ta opp lommeboka der, så omringet som jeg var. Jeg ble reddet av Kristine som ropte på meg, og jeg fikk av meg armbånda og brøytet meg løs fra guttene. Frister ikke helt å dra ned dit igjen, kjenner jeg.

Nå er det avslapping på rommet før det blir middag i hotellets restaurant om en times tid. Jeg skriver dette i word, så om jeg får publisert på bloggen riktig ennå, gjenstår å se. Nettet er helt HÅPLØST her.